Sannhetens Sjel

 

DISCLAIMER: Hendelsene som er gjengitt under er ikke fullstendig korrekt gjengitt, men er gjengitt slik de vil huskes i Laurina Amars historiebøker av praktiske årsaker. Lite av roller og annet skrevet til laiven eksisterer lenger, og noen fullstendig oversikt over alle hendelser finnes ikke hos arrangør. Historien bærer derfor preg av å være skrevet av seierherrene.

 

Når: 20. - 21. April 2012

Hvor: Blåhaug

Arrangører: Boye Molberg, Caroline Martinsen

Deltagere: 25

 

Intro:

På grensen mot Rakash, ved foten av fjellene ligger et vertshus. Her satt en gang de store rolianske krigere og drakk før og etter slag mot ville troll fra fjellene, og skålte med det som kanskje ville være deres siste krus. Lenge er det nå siden trollene truet fra fjellene, men fremdeles bærer vertshuset navnet soldatene skjenket det - dødens sal. Som et symbol står det der fremdeles, Dødens Sal, som et symbol på de store rolianske soldater fra fordums tid, som holdt grensene trygge da Stalias knekter var for opptatte med sine festligheter og ball blant de adelige i Stalia, og kongen selv var for opptatt med vin og politikk til å ri ut i strid for sitt folk.
Her står det, huset som fikk sitt navn av kamerater av de falne soldater - dødens sal, der snart døde menn drakk vekk sine sorger.

De siste århundrer har få soldater satt sin for i Dødens Sal, men historiene som en gang ble fortalt der - dystre historier om de mørkeste skapninger - lever fremdeles blant det Rolianske folk.
Nå er det igjen på tide for Rolianske soldater å sette sin fot i Dødens Sal - for igjen å skåle for en mulig snar undergang.

 

Brevet sendt ut av keiseren:

Jeg, keiser Alexander Grauenritter av det tredje Rolianske riket kaller med dette inn til samling på vertshuset Dødens Sal, beliggende utenfor Grauberg. Møtet vil finne sted Fara 14 2322.

Vi står overfor en felles fiende, muligens mektigere enn noen av oss noensinne har stått overfor tidligere. Disse 4 som kaller seg dødens sjeler har allerede bevist sin makt for verden ved å trosse våre alles guder, og vandre levende fra det. Disse 4, Magan, Zeforindia, Seminorus og Serima har sammen blitt fortalt skal bringe verdens undergang, og det er på tide for mennesker, orker, fjellvandrere og alver å stå sammen mot denne felles fienden, og for å slå våre fiender er det viktig å kjenne de. Du eller din orden inviteres derfor til å stille med representanter til dette møtet, for å samle den informasjon som vi sammen måtte besitte om disse 4 vesenene. Det åpnes også for å diskutere allianser med Rolia i den kommende kampen.

Alle representanter til møtet garanteres fritt leide inn og ut av Rolia for møtet, samt deres ve og vel garanteres for fra Rolias side.

Måtte Muriel våke over deg og Zahan lede din vei,

Keiser Alexander Grauenritter

 

Hendelser:

Keiser Alexander Grauenritter har innkalt alle de som ønsker å kjempe mot dødssjelene til et møte for å skape en ny allianse.

Stalia, Orkash, Saradi, Fjellvandrerne og Draklon har sendt representanter til møtet, og en allianse diskuteres og inngås mot de fire dødens sjeler. Under møtet blir et brev levert fra Seminorus Valirius som inviterer alle til å bevitne gudenes undergang på Draklon sommeren etter. 

Tilstede på møtet var Sannhetens Sjel, en kvinne som viste seg å vite det meste om alle, og som i løpet av møtet lekket stadig flere hemmeligheter om de tilstedeværende. Det viste seg at hun bar på Muriels glemte bok, en bok med profetier skrevet ned for tusener av år siden. Av de nyeste skrifter i boken var profetien der blant annet Rolias undergang ble beskrevet, nylig tilføyd av Solvin Avendil, Zahans datter.

Alliansen inngås og underskrives, men uvisst for Rolia er det at de allerede er forrådt av orkehøvdingen Gruumsh og Stalias utsendinger. Møtet var knapt over før Gruumsh datter reiste seg og annonserte at Tindralis by, Gletchenburg, var jevnet med jorden og ingen Tindrali hadde kommet fra det i live. Muriel annonserte sin hevn, og sendte sine skyggetjenere for å slakte Kalioseras innbyggere for fote, og den nyinngåtte pakten raknet før den var satt i live.

 

Seminorus' brev til innbyggerne av Laurina Amar:

Kjære medborger av Laurina Amar,

tiden er kommet for storslagne samlinger, gravhumor og gode fester til langt på natt. Undergangen er nær, og bedre anledning finnes ikke til å feire. Gudenes døgn er ved enden, og Dragens orden ønsker deg velkommen til Draklon for nok en storslagen samling. Vi har tatt oss den frihet til å invitere deg og alle dine frender, og invitert selv de frender Rolia så det for godt å holde utenfor dette møtet.

Vi kan love tidenes fest når du og dine frender inviteres til å overvære gudenes endelige undergang og den nye tidens komme til Laurina Amar. Vi lover alle og ønsker alle en god reise og lover rolig sjø og god vind, og et hjertelig velkommen til Draklon med dragenes velsignelse.

Samlingen vil sammenfalle med feiringen av Sommerende 2323.

 

Seminorus Valirius

 

Epilog:

Fara 14, 2322

Denne skjebnesvangre natten marsjerte orkene. En voldsom hær var det som veltet nedover fjellsiden og over slettene i Termiadalen, nordover og nordover. Lenge siden var det en hær hadde blitt sett så velutrustet og likevel så rask.

Hæren beveget seg nordover, fra Orkashs nordlige fjell mot 3 ulike steder. Én mindre tropp beveget seg nordvest, mot Blåfjellenepasset, og la raskt under seg kontrollen over fjellpasset. Samtidig beveget to enorme hærer seg, den ene mot Gletchenburg, Tindralienes nye isby, en annen mot restene av Stalia. De som så de komme forberedte seg på å flykte eller kjempe. Fra Stalia flyktet krigere så vel som kvinner og barn nordover, mot fjellpasset der hæren som hadde lagt Stalia i ruiner en gang hadde kommet fra, men da de nådde passet møtte de en gruppe kappekledde menn, bevæpnet og klare til å drepe enhver som forsøkte ta seg gjennom passet. Luviens røde øye ble de sagt å bære, og Luviens velkomst ga de alle – en kjapp og smerteløs død av sylskarpe sverd. Av de som ble igjen i Stalia for å kjempe sies det at ingen funnet med våpen i hånd overlevde, og få av de funnet uten. De kvinner og barn som ble spart ble buret inne i de samme fengsler de selv hadde bygget for å holde Stalias lojalister fanget. Til tross for at restene av det som var igjen av byen, både nytt og gammelt, ble forsøkt spart endte Stalia by igjen opp i ruiner. Forsvarerne brant store deler av byen for å forsøke holde angriperne unna, men det nyttet ikke. Stalia falt på nytt, og denne gangen tilbake under kongeriket Stalias kontroll.

Litt lenger vest, ved månesjøens vestre bredd stod samtidig et annet slag. Tindralienes by, Gletchenburg, ble sakte men sikkert omringet av orker. Til tross for tindralienes rykte om å være fryktløse og nådeløse i kamp, falt byen i løpet av bare få timer. Kastemaskiner dynket isbyen og dets innbyggere i tjære, og byen ble brent til grunnen i løpet av timer. Det sies at ingen av byens innbyggere skal ha overlevd, og der byen stod er det nå kun brent jord igjen.

I de sene timer etter den knusende seieren sies det at Magan satt og drakk og feiret med sine menn, og utropte at Lyset igjen skinte sterkt over Stalia- dalen. Men lyset kastet en mektig skygge over Kaliosera.

I øst, bare timer etter seiren raste Muriels hær av mørketjenere gjennom portene i Kaliosera. Som en skygge ingen ventet å se raste de gjennom gatene og drepte kvinner og barn. Opp fra små huler rett utenfor byen stormet horder med millioner av smådemoner fra Phelarions underverden, og de hoppet og danset rundt i gatene mens de drepte alle de fikk tak i av kvinner og barn. Det tok ikke lang tid før rennesteinene fløt over av blod, maltrakterte lik lå rundt i gatene i hauger og Kalioseras store stolthet, biblioteket, stod i brann. I alle deler av byen herjet de rundt og drepte og selv i de dypeste kjellere ble det i ettertid funnet lik. Ingen hær var igjen til å forsvare, og det som var igjen av soldater til å forsvare og holde orden falt raskt av den nærmest usynlige, uovervinnelige fienden.

Kun 2 steder var det som ble holdt trygge. Det ene var Selinas tempel, der lysets voktere våket over, og meget snart en gruppe av lysets hevnere ble påkalt og sendt ut av for å jage mørketjenerne tilbake. Det andre var Stortorget, Kalioseras eldste torg. Der stod en gammel mann alene og kjempet og beseiret både demoner og mørketjenere som strømmet mot ham fra alle kanter. En gruppe kvinner som hadde flyktet kastet seg ned ved føttene hans og tryglet om hjelp, og han ba de bare ligge rolig og være stille. Alene stod han der og forsvarte torget til mørketjenerne trakk seg tilbake. Til denne dag vites ikke hvem han var, men kvinnene han reddet har gjenfortalt hans ord; «Gråt, mine barn, for om deres kjære ikke har falt i striden i natt, så vil de falle i krigen som nå er kommet».

Da knektene omsider returnerte som seierherrer var det ingen feiring som fulgte, men en landesorg over hele Stalia- dalen. En vis mann fra Rolia har siden sagt at det var ingen, selv ikke den frendeløse, i verken Rolia eller Stalia som ikke mistet en frende denne natten. Det sies at sorgen blant menneskene var så stor denne dagen at den slo rot langt inn i både Rolia, Stalia og Saradi, og til tross for at krigen nå var i gang ble alle våpen satt til side inntil videre.