Kampen om Rolia

 

Orkene angriper Grauberg

Ihri 24, 6 3V

 

Kaptein Gard Ensomheten satt midt i tetiden sin da han så det han først trodde var et enormt steinras. Steinras var slett ingen sjeldenhet i Trollkjeden, så han festet seg ikke særlig merke i det, inntil trommene og hornene runget over sletta. Sjelden har han vært lykkeligere over å ha nytt tetiden alene. Lyden av horn og trommer, og den voldsomme og plutselige innseelsen av hva som foregikk, gjorde at han nesten kveltes på teen, før den skjøt ut igjen som en geysir, og badet både rustningen og sverdet som stod pent og pyntelig oppstilt på andre siden av det lave bordet. Hans umiddelbare følelsesreaksjon var et brennende sinne over å ha fått tetiden ødelagt, før alvoret gikk opp for ham og han kastet seg over bordet etter sverdet sitt.

 

Kapteinen stormet ut av rommet sitt, omsider svært fattet og målrettet. Han stormet nedover trappene og ut på muren, der hans soldater stod lamslåtte av synet som utspilte seg. Tusener på tusener av orker veltet nedover fjellsiden og over slettene i en veldig fart. Kaptein Ensomheten beregnet for seg selv at om de opprettholdt hastigheten de stormet frem på, noe han absolutt regnet med at de ville, så ville de nå murene til borgen innen to timer. Han innså at om noe skulle gjøres, måtte det gjøres øyeblikkelig. Allikevel sparte han seg et par øyeblikk til å forbanne Serima i det stille, for å ha omplassert store deler av troppene hans. Kaptein Ensomheten visste at han kun hadde én mulighet, selv om han vegret seg for den. Motvillig ga han ordrene om at speiderne skulle reise til Grauberg, mens han selv gikk tilbake til rommet sitt, for å ruste seg opp.

 

Det var en plaget kaptein Ensomheten som red ensom ut mot orkehæren. Hæren var nå kommet nær nok til at alt han kunne se, både nordover og sørover, var krigslystne orker. Han hadde ikke nådd mer en hundre meter utenfor murene før han visste at hæren hadde fått øye på ham. Den hadde stoppet, og ristingen i bakken fra tusener av tunge føtter var erstattet av halvparten så mange hamrende trommer. Etterhvert som han nærmet seg hæren så han en skikkelse forlate frontlinjen, og komme vandrende mot ham. Over skulderen hvilte han et sverd som på lang avstand avslørte hvem han var. Ensomhetens første tanke var at den sagnomsuste Blodhøvding Gruumsh var langt mindre enn han hadde innbilt seg. Hans andre tanke var at nå var det hele over. Med mindre han hadde mislyktes fullstendig i sin oppgave så visste orkene svært godt hvem han var, og hadde overhodet ingen grunn til å spare livet hans. Lykkelig, om enn noe skamfull, var han over å bli spart, selv om han aldri ville forstå hvorfor. Han stod igjen på sletta og så orkene sverme rundt Trolløyet, og videre vestover, uten å ha påført borgen en skramme. Følelsene som vellet opp i kapteinen var et uendelig virrvarr. Lykken over å være i live, og ha reddet sine menn fra den sikre død, ble fort overskygget av tanken på Serimas straff som ventet.

 

I Ihri måned stormet orkene Grauberg, og slaktet seg vei gjennom utposter og soldater til de nådde murene på byen. Mens orkene beleiret og bombaderte byen med steiner, snek en gruppe hodejegere seg inn i byen gjennom kloakksystemet, og snikmyrdet seg vei gjennom fengsler og gisselbygg til de hadde frigjort så mange fanger som de så mulig. Deretter kjempet de seg vei til portmekanismen, og åpnet portene fra innsiden for å la fangene unnslippe. Etter å ha sluppet fri fangene, og etterlatt store skader på forsvarsverkene, trakk orkene seg vestover mot Rolia by.

 

Alvene slår tilbake

Murio 1, 6 3V

 

Overalt lå menneskeynglet og råtnet. Harod Strafferen satt på en stubbe og tørket blod av sverdet og rustningen da Prya kom vandrende mot ham. Av alvefolket var hun sannsynligvis den minst fagre, med sitt menneskeblonde hår og samling av arr. Allikevel hadde hun en utstråling som trakk menn til henne som veps til søtvann, men det kom nok mer av at hun fremstod som et speilbilde av de, noe spesielt de eldste av krigerne virket å ha vanskelig for å motstå. Hun bar på et avkappet hode, som hun slang fremfor føttene på Harod. De kjente begge ansiktet godt; Tor av Sentra, hærføreren som hadde ledet Erlnahers tropper dypt inn i Darias skoger. Til tross for at han hadde vært ansvarlig for døden til tusenvis av alver, så kunne ikke Harod unngå å synes synd på ham. Fornøyelsen i Pryas ansikt avslørte at han ikke hadde dødd noen hurtig og nådefull død. Han ristet tankene ut av hodet, og plukket opp hodet for å gjøre sin plikt. Lett på foten som han var, selv til alv å være, spratt han oppover stigen til muren, og øyeblikkelig var hele hærens øyne på ham. Han hevet skallen opp i været, og badet i jubelen som fulgte. Etter mange år med nederlag hadde de vunnet en strålende seier over sine fiender. Alvefronten var deres, og ikke et eneste menneske hadde unnsluppet i live.

 

På Murio 1, 6 3V lanserte alvene og ulvene et koordinert angrep. Ulvene i Lunaria angrep og inntok Daria havn, mens alvene selv gikk mot fortet Alvefronten. Begge seiret de overlegent over sine fiender. Alvene jaktet ned og henrettet alle mennesker i Daria på flukt tilbake mot Erlnaher, og sperret av alle forsyningsveier til Månefortet, for å sulte ut den store hærstyrken stasjonert der.

 

Keiserinnen tar Forunia

Murio 5, 6 3V

 

Flammene slikket mot himmelen, og speilet seg i det blanke vannet.

Keiserinne Morania Maalt stod og så utover dusinet brennende gallioner som lyste opp nattehimmelen.

De sorte flaggene med Serimas symbol danset i varmen fra ilden, før flammene og havet fortærte de.

Bak henne stod tusener av rolianere i bare overkropper, med de sorte og røde tabardene bundet på spyd og pinner for å svinges i vinden som flagg.

Idet havet begynte å sluke gallionene snudde Morania seg mot sitt folk, med koppen høyt hevet og ropte; "For Rolia".
Folket, som til nå hadde stått nærmest lydløst i spent venting, eksploderte i jubel og kamprop.

På motsatt side av den åpne, folkefylte plassen stod Rottegeneralen Bratus på taket av vertshuset Dragen, dekket i blod og med sverdet i hånd.
Ved hans side stod hans trofaste Rosetta Liljendal. Da folket snudde seg mot de utvekslet de noen blikk og uhørte ord, før de veltet over hver sin tønne på kanten av bygget, åpnet kranene og badet folket på plassen i øl.
Folkemengden eksploderte på ny i jubel,kamprop og sang. Det var en strålende seier de hadde vunnet.
Forunia var igjen fritt, og krigen om Rolia var for alvor i gang.
De visste alle at mange kamper gjenstod, men denne natten glemte de alle at den overlegne fienden fremdeles ventet der ute.

Høstende 16 rir Keiserinne Morania Maalt ut fra Gammelfaderens dal med en liten tropp soldater. Ved sin side er alle hennes trofaste tjenere.

I Braudorf møter hun opp med Bratus, og sammen marsjerer de mot havnebyen Forunia. På marsjen fra Braudorf til Forunia strømmer stadig flere soldater til, og da de slår opp leir like utenfor Forunia på Murio 2 har de vokst til en styrke på 17 000 mann. 

På Murio 5 angriper de Forunia, og innen midnatt er byen rensket for Serimas tropper, og byen fridd fra heksedronningens klør.

Keiserinnen løp selv i front for sine soldater, og det var en overlegen seier hun ledet sitt folk til.

 

Alliansen marsjerer mot Westermith

 

Med de store seirene i Grauberg, Daria og Forunia strømmet hærer og tropper fra alle kanter til slettene øst for Rolia by. Alliansens plan var å forsøke å bruke Serimas svekkede posisjon til å innta hennes hovedsete, Westermith. Troppene hadde knapt fått samlet seg i en felles leir, før en voldsom storm kom over dem, og revnet telt og ødela utstyr og kastemaskiner. Så voldsom var stormen at leiren måtte brytes opp, og folk flyktet mot Rolia by, for å søke beskyttelse fra uværet innenfor veggene av gamle Rolun fort. 

 

Så store var skadene på utstyr og folk, at angrepet på Westermith måtte avlyses inntil nye forsyninger og nytt utstyr var anskaffet.