Amars folk

 

Menneskene

 

Menneskene er det siste av de store folkene som ble skapt. De ble skapt i overgangen mellom første og andre verdensdøgn for å sørge for balanse og fred i verden.

Det sies at det var Selina som skapte de i sitt bilde til å være hennes folk og styre verden etter hennes ønske. Menneskene bragte en ny form for sivilisasjon med seg til verden.

 

Sealiene, orkene og fjellvandrerne hadde alltid levd av og nær naturen, men med menneskene kom nettverk av festningsbyer, landbruk, veier, fort og skip, og den ville naturen ble stadig mer temmet og skjøvet til side. Menneskene viste en enorm evne til å spre seg, omforme landet og skape seg et hjem uansett hvor fiendtlige omgivelsene var.

 

Der de andre folkene er velsignet med magi, styrke og utholdenhet er menneskene velsignet av sin evne til samhold – og sitt evige håp.

Det sies at menneskenes største styrke er deres korte liv. Det gjør at de aldri ser hvordan verdens ende er uungåelig, og derfor alltid beholder håpet uansett hvor mørkt det

ser ut.

 

Menneskene har bosatt seg overalt de har evnet å overleve, og de har formet og blitt formet av sine omgivelser.

Selvom ingen lenger vet hvordan det første mennesket så ut, så er de idag svært fargerike vesener.

Fra Draklon i nord til alveskogene i sør, og fra Nylen i vest til Saradis ørken i øst. Mennesker er å finne i alle land, men de fleste bor i Termia, Premithia, Saradi, Velasj og Levina, landene en gang samlet under ett banner som Det Samlede Termithiske Riket.

 

Etter gudene er menneskene og deres nasjoner de som helt klart har hatt mest innvirkning på det andre verdensdøgnets utvikling.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sealiene

 

Sealiene, alvene som de kalles blant menneskene, er det felles navnet på etterkommerne av Seali.

 

Til tross for å bestå av i hovedsak fire vidt forskjellige folk, har de fremdeles noen klare trekk tilfelles;

Deres fagre utseende, lange liv og medfødte magiske evner.

 

Sealiene ble under den store alvekrigen i første verdensdøgn delt i fire svært ulike grupper:

Selinali – Høyalvene,

Numali – Skogalvene,

Renumali – Villalvene og til sist

Lunali – Sortalvene.

 

Krigen delte Sealiene i to grupper; Selinali, Numali og Renumali som fulgte Selina, og Lunali, som fulgte Aniles. De kjempet, og alvelandet ble delt i to: Selinas alver i Daria i vest og Aniles' alver i Walitao i øst

.

Numali

 

Når Seali først kom til verden likte han ikke det kalde og ugjestmilde fjellandet som store deler av Laurina Amar bestod av, så han reiste inn i de nye skogene som spredte seg i verden og bosatte seg der. Oppunder tretoppene skapte han sitt hjem, og hans folk ble Numali, skogalvene.

 

Numali er de som er nærmest de opprinnelige alvene, og de lever mesteparten av sitt liv i små sivilisasjoner høyt oppe i trekronene. De er kjent for å verne godt om skogen, og straffe de som skader den hardt. De er mestere med sine buer og spyd, og ethvert menneske som trer inn i Numalis skoger vet å trå varsomt. Erlnahers innbyggere har mange ganger gjennom historien forsøkt å ta ned Numalis skoger, og angret. Numali har derfor stort sett fått leve i fred i skogene sine.

 

Av Selinas alver er ofte Numali de som anses som de minst fagre. De har ofte et grønt eller brunt skjær i huden, jordfarget hår og nesten alltid tatoveringer i ansiktet og kroppen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Renumali

 

Da Sartimeril kom til verden ble han rystet over alvenes villskap, og tok med seg noen alver ned fra trærne, og bosatte seg med de på slettene utenfor skogene. Han lærte de å leve uten skogens ly, og lærte de å trekke krefter fra både månen og solen. Han ga de navnet Renumali, som opprinnelig

betydde «Nyalvene». Numali så på bakkeboerne og mente at deres måte å leve på var langt villere og mindre sivilisert enn deres egen, og etterhvert som årene gikk skiftet ordet betydning fra «Nyalvene» til «villalvene».

 

Spør du en renumali vil hans navn bety «nyalv», men både mennesker, Selinali og Numali har for lengst etablert betydningen «villalv».

Renumali bodde opprinnelig på slettene i Daria, men har etterhvert også forflyttet seg inn i store deler av menneskenes riker, og blandet seg med de. Villalvene er det folket blant alvene som ligner menneskene mest, både i lynne og utseende. De som fremdeles holder på sine gamle skikker er

kjent som mestere med sverd, staver og spyd og som hurtige, fryktløse og smidige krigere. Til tross for sin likhet til menneskene er de ansett som av mennesker som overnaturlig fagre, og de har ofte en tilnærmet magisk tiltrekningskraft overfor mennesker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selinali

 

Sartimerils sønn Amaliel forkastet og forbudte tilbedelsen av Aniles, og forsøkte å rendyrke Sealiene som Selinas tilbedere. De som fulgte han tok navnet Selinali, «De opphøyde alvene», senere kjent som «Høyalvene». Amaliel og hans følgere bygget alvenes by, Ser Vieri, som et hjem for seg selv

og en festning mot de vrangtroende.

 

Amaliel var en dyktig og karismatisk leder, og plasserte ganske snart Selinali i kjernen av alt i Daria – som herskerfolket blant alvene.

Selinali er fremdeles den dag i dag det herskende folket i Daria. Sammenlignet med de andre Sealifolkene har de aldri siden alvekrigen vært tallrike, men alltid stått sterke og stolte som ledere.

 

De siste par hundre årene vil de av ukjente grunner ikke lenger forlate Ser Vieri, og deres antall synker stadig, og det fryktes at de vil dø ut.

Av sealiene er Selinali ansett som de fagreste. Selv om mennesker sjelden får æren av å se en Selinali, så trollbindes de få som gjør det av deres overnaturlige fagerhet.

 

I første halvdel av andre verdensdøgn var det ikke uvanlig at mennesker reiste til Ser Vieri for en av tre ting; for å søke hjelp kun Selinalis magiske evner kunne gi, som pilgrimsmål – eller rett og slett kun for å se, og muligens forsøke å kapre hjertet til en av de fagre Selinali. Mange gamle vandrerhistorier blant menneskene forteller om mennesker som reiste til Ser Vieri for å finne seg en alvemøy å ta med hjem, men som oftest endte med å gjøre seg selv til spott og spe.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lunali

 

Lunali oppstod som en motvekt til Amaliels forsøk på å forby Aniles. Mange ønsket å fortsette å følge Aniles, og blant de stod Lagos frem som en leder.

Han samlet og ledet alle de som nektet å gi slipp på Aniles, og han kalte sine følgere Lunali - «månealvene». I dag er de kjent under både navnene månealver, sortalver og mørkalver.

 

Lunali er de eneste av Sealiene som ikke er velkomne i Daria. Den store alvekrigen stod mellom Lunali og de andre Sealifolkene, og slaget delte alvelandene i to – adskilt av en nærmest ugjennomtrengelig mur av skog. Lunaliene anses ofte - feilaktig - for å være kaldere, ondere og farligere enn de dariske Sealifolkene.

I motsetning til de dariske alvene som ikke vektlegger kjønn i særlig grad, har Lunali alltid hatt et kjønnsdelt, matriarkalsk samfunn. Inntil nylig har de alltid vært styrt av en dronning, og dersom en kvinne gir en ordre, er det en manns plikt å lytte og utføre, uavhengig av rang. Kong Damorian har plassert seg selv over dette systemet og delvis forsøkt å endre det, men tradisjonen er sterk og har ikke latt seg rokke i særlig grad.

 

Lunali, som de utstøtte, er enormt stolte og sta. Mennesker finner ofte Lunali svært fagre, men fryktinngytende. En kjent poet omtalte sin natt med en Lunalikvinne som følgende:

 

Som en vakker giftig blomst

Kom hun til meg i natt

Som en lammende gift var hun

Jeg er slavebundet og betatt

Be meg om å følge deg

I døden, og jeg går

Be meg om å leve uten deg

Og i døden jeg går

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tindrali

 

Tindrali er den siste av de store rasene i Laurina Amar til å oppstå. De oppstod som et resultat av konflikten mellom Luvien og Hexterio. Under kampen i Daria mellom Syndens Gave og De Dødes Orden truet Sartimeril Luvien med sverdet Sjelehenteren og krevde at Phelik fratok Lunali muligheten til å bli født med sjel. Phelik innfridde kravet, og Lunali som ble født i Walitao siden ble født uten sjel – som nærmest mekaniske, viljeløse, magiløse vesener.

 

De første Tindrali ble født i Walitao i slutten av år 866. Til å begynne med drepte Lunali alle sine nyfødte, fordi de så de som misfostre og en straff fra gudene. Etterhvert som årene gikk var det stadig flere Lunali som ikke hadde hjerte til å ta livet av sine barn, og gjemte de vekk, og forsøkte å la de vokse opp og bli trent og opplært som Lunali.

Når forbannelsen ble brutt av Phelik i 910 var andelen Tindrali blant Lunali blitt stor nok, og hadde fått nok støtte, til at dronningen av Walitao så at å utrydde de ville skape enorme interne problemer.

 

De ble derfor forvist fra Walitao, og reiste nordover på kontinentet, men overalt hvor de reiste var de uønsket og ble nektet å slå seg ned. De vandret derfor nordover frem til de nådde det nærmest urørte isødet Levina, som på dette tidspunktet tilhørte Termithia. De slo seg ned her, og begynte å bygge seg et samfunn.

Tindrali og menneskene hadde lenge et godt forhold, men Tindrali viste seg å ha onde planer for sitt nye hjem, og gjennom politisk spill tok de etterhvert Levina som sitt eget.

 

Forholdet mellom Tindrali og menneskene kjølnet, og har vært problematisk siden. Til slutt kulminerte det i 2317, og Tindrali angrep Termithia og la Stalia i ruiner, og satte i gang konflikten som splittet menneskenes riker, førte til Selinas tilbakekomst og gudenes fall, og bragte de fire dødens sjeler til verden. Mennesker flest, spesielt i Stalia, holder Tindrali ansvarlig for problemene de nå går igjennom, og Tindrali er mer uønsket i Stalia enn noensinne tidligere.

 

Til tross for at forbannelsen over Lunali ble brutt, så forble forbannelsen over alle som var født sjeleløse, og deres avkom ble født uten sjel. Tindrali forble derfor en egen rase. Opprinnelig hadde de ikke noe eget navn, og ble kalt alt fra lunali til sjeleløse pakk. De tok selv navnet Tindrali, eller isalver. Tindrali vokste seg tallrike og mektige i nord, men etter at Stalia ble lagt i ruiner gikk Tindrali som et folk nærmest under. Tindrali ble gitt en by i Stalia av Rolia, og mange forflyttet seg dit. Det oppstod interne konflikter i Levina, og folket delte seg i to – De som fulgte Muriel og de som fulgte Phelik.  En borgerkrig oppstod, og de som fulgte Muriel forlot det kalde isødet og flyttet til Gletchenburg i Stalia. De som fulgte Phelik var militære og overlegne i våpenmakt, men klart i undertall og nå svært svekket i forhold til sine fiender i sør. Når deres leder ble tilbudt å heve forbannelsen over de av Lunali og igjen bli en del av de, aksepterte hun tilbudet, og gjennom et rituelt ekteskap ble hun og alle hennes tilhengere skjenket en sjel, og igjen innlemmet og akseptert som Lunali.

 

I 2321 angrep orkene Gletchenburg, jevnet byen med jorden og drepte samtlige innbyggere, som en hevn for å ha blitt beseiret av Tindrali i slaget ved Månesjøen. De få Tindrali som fremdeles eksisterer er nå i hovedsak små militære grupper som verken fulgte Muriels følgere til Stalia, eller de som ble skjenket en sjel til Walitao. Det antas at bare noen tusen Tindrali er igjen i Levina, og at de er fraksjonert i små grupper som kjemper seg imellom om kontroll over Levinas byer og fort.

 

Tindralis sjeleløshet gjør at de skiller seg markant fra de andre Sealifolkene. De blir født uten egen vilje og kunnskap, og uten evnen til å tilegne seg den på egenhånd. De må læres alt. De er derimot særdeles lettlærte, og blir ofte usedvanlig gode i det de opplæres til. En godt trent voksen Tindrali følger alle ordre fra den den er trent til å adlyde, og mestrer sitt raskere og bedre enn de fleste andre ville. Sjeleløsheten gjør også at de er født uten en medfødt evne til å bruke magi. Denne mangelen gjør at de av de andre Sealiene ikke anses som en av de, men heller noe annet, noe unaturlig.

 

Tindrali har vist seg å kunne tillære seg en viss magisk evne og fri vilje, men dette er noe som tar lang tid. Dette har gjort at Tindrali anser alder som en naturlig styrke, og tradisjonelt vil alltid den eldste være lederen. Tindrali er bleke, nesten blå, i hud og hår, og det var først og fremst utseende deres som ga de navnet som isalver blant menneskene. Ellers bærer de på de samme trekkene som andre Sealifolk – overnaturlig fagre og grasiøse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Orkene

 

Orkene var den første av rasene til å befolke Amar, og de bærer mye preg av den verden de befolket – Harde og utemmede. Orkene bodde en gang over store deler av Laurina Amar, men etterhvert som de andre rasene spredte seg har orkene trukket seg stadig lenger tilbake, og bor nå i hovedsak kun i Rakash, i sentrum av Laurina Amar rundt byen Orkash, som ble bygget i tidenes morgen.

 

Orkenes tilbaketrekning skyldtes deres sjenerte natur – de trives sjelden spesielt godt i selskap med de nyere rasene i Laurina Amar, og unngår de om nødvendig.

Orkenes tilbaketrukne natur er mye av årsaken til deres rykte som uhøflige og brutale. Folk flest som forsøker å kommunisere med orkene møtes med en kald skulder eller, om de blir for innpåslitne, kaldt jern.

 

Orkene er skapt i Farakashs bilde, og tilber han som sin forfader, og lever etter hans filosofi. De bryr seg ikke med andres problemer, og de deltar i konflikter kun når de ser det nødvendig for sin egen del. Mange orker er derimot stolte og familiebåndene sterke, så å fornærme én kan fort føre til en massakre eller et slag. Orkene lever lange liv, og høvdingrekken deres er kort. De lange livene deres og sterke tradisjoner gjør at mye av samfunnet og tradisjonene er de samme som da de oppstod før de andre rasene kom

til – deriblant blodofringer, nevedueller til døden, groteske ekteskapsritualer og blodhevn.

 

Militært er orkene overlegne alle de andre folkene. Alle orker er opplært i kamp, og de har flere ganger vist at de kan mobilisere en hel hær på bare få dager.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fjellvandrerne

 

Fjellvandrerfolket er et mysterium for Laurina Amars lærde. De er ikke omtalt i skapelsen, og deres opprinnelse er en gåte de lærde ikke har lyktes i å finne andre svar på enn Fjellvandrernes eget; De ble satt til verden som Selinas og Farakashs siste barn, og frelst av Aniles til å herske på og under fjellet.

 

Uansett hvordan de ble til, så har de helt klart funnet sin plass i verden. Fjellvandrerfolkene, også kjent som dverger, er et staut og hardbarket folk som bor i fjellene på Saradi og fjellene mellom Termia og Levina. De er kapable krigere, mestere i å kjempe mot underverdenens vesener, og de er ansett som svært kloke og rettferdige, til tross for sitt ofte blinde hat mot alvefolkene.

 

Fjellvandrerne er mest kjent for sine evner med stein og metaller. Ingen kan måle seg med dere evner som byggmestere og smeder, og deres håndverk er svært ettertraktet. Størsteparten av fjellvandrerfolket bor under bakken, og går sjelden ut av hulene sine. Handel med fjellvandrerne gjøres som regel via de få som bor på overflaten av fjellet.

Fjellvandrerfolket har liten interesse av overflateboernes intriger og konflikter, og holder seg stort sett for seg selv under bakken. De er barn av Farakash, og deres syn på Laurina Amars konflikter er svært likt det man finner hos orkene. Deres krigshandlinger foregår som oftest mot underverdenes vesener.