Overnaturlige vesener

 

Amar er hjem for mange merkverdige vesener, og ingen vet nøyaktig hva som finnes rundt omkring i verden. Det har aldri eksistert noe forsøk på å kartlegge Amars vesener, men om man leter igjennom Laurina Amars store biblioteker finnes mange beskrivelser av vesener, fra små, magiske og godhjertede skapninger til store, fryktinngytende og blodtørstige monstre. Noen er intelligente vesener som aktivt tar en del i verden, andre igjen er som viljeløse tjenere, som jobber for andres agenda. De viktigste og mest omtalte er

 

 

Lykantroper

 

Lykantroper er Aniles' hjertebarn. Lykantropi anses av mange som en velsignelse eller forbannelse. De oppstod tidlig i andre verdensdøgn da en gruppe Anilestilbedere ble forfulgt og jaktet. De ba til Aniles om beskyttelse, og en natt da landsbyen deres ble angrepet av en gruppe Selinaknekter forvandlet hun alle sine følgere til ville dyr, slik at de skulle kunne rømme. Aniles' følgere så hjelpen som en velsignelse og bestemte seg for å kjempe tilbake med sine nye evner. Som rovdyr kastet de seg over angriperne og rev de i filler og spiste sine ofre. Når sola stod opp og skinte over de, slapp Aniles' velsignelse taket og de ble igjen sin originale form. Aniles så hva hennes tilbedere hadde gjort, og så at Selinas følgere ville komme tilbake, flere og sterkere, for å utrydde hennes følgere en gang for alle. Hun ba de om å flykte fra landsbyen og bosette seg dypt i skogene, så velsignet hun de slik at de alltid ville ta form som et dyr når hun skinte over dem.

 

Lykantroper er blitt relativt kjente, og fryktede, i Laurina Amar. Fra den første gruppen med lykantroper har fenomenet spredd seg, og mange steder i Laurina Amar har vært plaget av ensomme lykantroper som om natten har jaktet etter mat og tatt blant annet barn i landsbyer. Lykantroper er sjelden velkomne noe annet sted enn i Walitao, der de i senere tid har levd fredelig side om side med sine trosfeller Lunali.

 

Lykantropers kjennetegn er at de skifter form når månen skinner. De kan ta utallige former, men stort sett tar de form som et større villdyr, og ulv er det vanligste. Blant mennesker har de blitt omtalt som varvesener, slik som varulv, varbjørn, varrev og så videre. 

 

 

Vampyrer

 

Vampyrer i Laurina Amar er vandøde vesener som lever på å drikke andre veseners synd, gjennom deres blod. De er kjent for å vandre byer om natten og finne intet anende ofre som de biter og drikker synder av.

 

Vampyrer er kjent for sin overnaturlige styrke og udødelighet, men for de som er drevne i kunsten kan de drepes både med ritualer, velsignede tre- eller sølvstaker og magi. Blant de svakere av vampyrene er også sollys enten dødelig eller sterkt svekkende. Kun de sterkeste blant vampyrene kan sees utsatt for direkte sollys. Grunnet vampyrenes nattlige jakt etter blod, samt det faktum at de som søker vampyrisme gjør det ofte med den hensikt å leve evig for makt eller styrken som følger med, blir vampyrer blant folk flest ansett som onde nattevesener med en tørst kun for blod og død.  

 

Det er også en kjent legende at vampyrer som drikker blod av et menneske uten synd dør momentant.

 

Den første vampyren, blant de lærde bare omtalt som Vampyrkongen, ble skapt av Selinas Orden. Selinas Ordens skapte den første vampyren ved et rituale som var ment å gi et overtak i kampen mot Pheliks fristende synder. Meningen var å skape et vesen som kunne rense en sjel for synd, men Muriel brøt inn og forpurret ritualet, og gjorde vesenet ble hans lakei. Ettersom denne sjelespiseren viste seg å være en effektiv drapsmaskin, i tillegg til sin evne til å tappe folk for deres synder, så Muriel etterhvert som vampyren utviklet og utforsket sine evner, en mulighet til å skape en armé som tjente hans mørke agendaer. Han ga derfor vampyren evnen til å formere seg, gjennom å gjøre vampyrismen til en gave som kunne overføres via bittet.

 

Etterhvert som vampyren ble stadig sterkere og tjente Muriel som en god tjener, begynte Selinas prester å lete etter en løsning på det våpenet de hadde skapt. Vampyrene begynte å bli flere, og Selinas Orden anså de som en stadig større trussel. De begynte jakten på vampyrene, og selv om de nye vampyrene var innen deres makt å drepe led de stadig større tap, og for hvert tapte slag vokste vampyrene i antall.

 

Selinas Orden snudde seg til bønn, og Selina hørte de. Hun skjenket den sterkeste av sine krigere enorme krefter, og han dro ut på jakt etter vampyrkongen. Med denne nye lederen snudde oddsene, og vampyrene ble jaktet ned og slaktet. Til slutt stod kun vampyrkongen og 3 av hans undersåtter igjen. Ettersom kampen utspilte seg mellom Selinas utvalgte og de 4 vampyrene falt Vampyrkongen tilslutt på kne og ba om nåde. Selina sendte da sitt lys over han, og som det mørkets vesen han var falt han om i smerte og forsvant inn i et stadie mellom liv og død. Hans 3 undersåtter sverget å tjene Selina mot at Vampyrkongen fikk leve, og Selina sparte de. Det ryktes om at vampyrkongen fremdeles lever, men ligger begravet et sted mens hans sår sakte leges.

 

 

Illumi

 

Illumi er en fellesbetegnelse på alle vesener ansett som lysets tjenere. Illumi har ved mange anledninger blitt manet frem i Selinas navn for å bistå i kampen mot mørke krefter. Man vet ytterst lite om disse vesenene bortsett fra at de lyder befalinger fra lysets tjenere. De er blitt omtalt ved mange navn gjennom tidene, og er populært kalt lystjenere eller engler. Populært sett anser man tre typer illumi for å eksistere: Tjenere, hevnere og voktere. Felles for de alle er at de alltid er dekket i Selinas lys.

 

Tjenerne fungerer ofte som budbringere, og har aldri fiendtlige hensikter.

Hevnerne er de som oftest omtales som engler. De opptrer som oftest alene, bevæpnet og fiendtlige mot de som truer Selinas følgere eller hellige steder.

Vokterne er ofte kalt skytsengler, og er grundig omtalt i et par enkelttilfeller i historien. Vokterne er, slik navnet sier, vesener sendt av Selina for å vokte over personer Selina anser som svært viktige, og i enorm fare. Flere av Termithias konger har blitt voktet av Illumi gjennom historien.

 

 

Noxumi

 

Noxumi er Illumis naturlige motsetning. De er ofte kalt skyggetjenere, og er mørkets tjenere. Man vet enda mindre om Noxumi enn man vet om Illumi, men man går ut fra at det finnes, som med illumi, tre typer: Mareritt, samlere og skyggekrigere.

 

Mareritt er en type Noxumi omtalt i eldgamle tekster. De omtales som vesener som går inn i folks drømmer, og påvirker de for å få drømmeren til å avsløre sine dypest hemmeligheter. Hemmeligheter de siden tar med seg og skriver ned i Muriels bok.

Samlere er en legende, og ingen vet egentlig om disse eksisterer, men det fortelles om de blant de som tilbringer store deler av sitt liv på bibliokene i Laurina Amar. Samlere sies å være skygger som forfølger de som oppdager ny kunnskap, og mange lærde snakker om skyggen som ser de over skudleren når de noterer ned sine tanker, idéer og oppdagelser. Samlernes oppgave skal være å samle kunnskap og skrive den ned i Muriels bok.

Skyggekrigerne er den mest kjente av noxumi, og det finnes mange vitnesbyrd om deres eksistens. Skyggekrigerne, som Selinas hevnere, er vesener som er bevæpnet og fiendtlige mot de som truer Muriels følgere eller hellige steder. I motsetning til Selinas hevnere har skyggekrigerne også blitt omtalt som en angrepsstyrke – en usynlig fiende sendt for å jakte ned de som trosser Muriel.

 

 

Spøkelser

 

Spøkelser er sjeler som aldri har forlatt Laurina Amar etter at deres kropp døde. Det er mange grunner til at sjeler forblir i Laurina Amar, som oftest skyldes det at de ikke er i stand til å løsne ordentlig fra kroppen.

 

Når noen dør vil sjelen deres vanligvis forlate kroppen, og reise til Syndenes Rike. Dersom noe skjer som gjør at kroppen bevares, vil sjelen aldri lykkes i å bli fra fra den, og de blir vandrende i området rundt der de døde. Denne formen for spøkelser finner man ofte i nærheten av myrer og andre steder der kroppen kan drukne og bli liggende bevart lenge før den brytes ned.

 

Spøkelser er ikke alltid synlige for vanlige dødelige, og ønsker svært sjelden å kommunisere med de. Som regel vandrer de hvileløse rundt i påvente av å få reise til Syndenes Rike.

 

Noen sjeler forblir også av egen vilje – eller rettere sagt av av kraften i en veldig sterk følelse, slik som frykt eller hevngjerrighet. Disse spøkelsene er grunnen til mange menneskers frykt for de døde. Sjeler som forblir av egen vilje vil ofte aldri kunne reise videre før de har utført en handling knyttet opp mot den sterke følelsen som ga de kraften til å forbli.

 

Spøkelser er som regel tilbaketrukne og ufarlige, men det finnes mange historier om spøkelser som hjemsøker eller plager de levende. De har sjelden noen mulighet til å direkte påvirke det fysiske plan, så de utgjør ingen reell fare, men kan ofte skape ubehageligheter og bringe frem hemmeligheter fra andre siden av graven.

 

 

Demoner

 

Under overflaten på Laurina Amar eksisterer Pheli Amar – underverdenen. Underverdenen er hjem til mange forskjellige vesener man vet svært lite om. Utover sortorkene, som er forvist under bakken under Orkash, er det få som noensinne har reist ned under bakken og kommet tilbake i live for å fortelle om det – og de som har det, har sjelden hatt særlig nyttig å fortelle. De har vært enten gale og usammenhengende i sine forklaringer, eller ute av stand til å prate overhodet, eller med historier om at alt er i evig forandring. Det man vet om de som lever i Pheli Amar er derfor det man har fått vite av de som har kommet til overflaten – ofte fordi de har blitt påkalt.

 

Demoner skiller seg sterkt fra overflateboerne. Heller enn mange individer med hver sin sjel, deler de sine sjeler i fragmenter og tar bolig i mange forskjellige kropper, med samme sinn og agenda.

Hver av sjelene utgjør hver sin type demon, med sine egne egenskaper. Hvor mange som finnes eller hvor mange fragmenter det kan være av hver sjel er det ingen som vet.

 

Demoner kan også sette sine fragmenter inn i villige overflateboere, for å tilføre disse evner, men i gjengjeld gjøre de til slaver for demonens agenda.

 

Demoner har ved et par anledninger forsøkt å innvadere Laurina Amar. Det største og mest kjente forsøket på dette var da demonprinsen Belzmoniz ledet en demonhær til overflaten, noe som resulterte i en lang krig mellom Laurinerne og demonene. Å lefle med demoner er strengt forbudt overalt i Termithia.

 

 

Underjordiske

 

Av folk flest anses de underjordiske som demoner, men de som har studert underverdenens vesener er helt klare i sin dom: de underjordiske er ikke demoner.

 

De underjordiske er navnet på forskjellige vesener som ofte besøker overflaten. Det er vesener fra underverdenen som bor nære overflaten, og som frykter demonene minst like mye som overflateboerne gjør. De finnes i mange forskjellige former, og er nærmere overflatens ville dyr enn underverdenens demoner i sin natur. De underjordiske er fryktet, men ofte er de fullstendig uinteresserte i og harmløse for Laurinerne, men deres ofte fryktinngytende utseende gjør at folk frykter de.

 

Underjordiske sies å kunne påvirke folks hell og lykke. Det sies at de kan gi hell eller uhell dersom man gir de gaver, og mange setter derfor ut gaver og ofre til de underjordiske. Hvorvidt man får hell eller uhell avhenger av gavens mottakelse.