Laurina Amar

 

I sentrum av alt som foregår i verden ligger Laurina Amar. Kontinentet består av 9 regioner; Alvelandene Daria, Walitao og Lugasj i sør, orkelandet Rakash i sentrum og menneskelandene Termia (Stalia), Premithia (Rolia), Erlnaher, Levina og Saradi i nord.

 

Sør for alvelandene ligger De Endeløse Sletter, som navnet tilsier er dette endeløst, ubebodd land, regjert av ville monstre like ugjestmilde som landet i seg selv.

Midt mellom alvelandene ligger Sartimerils Rike, et enormt krater som leder ned i underverdenen.

På tvers av kontinentet renner den massive elven Ekhoria, som i øst deler seg på hver sin side av Ekhoriaøya, før den munner ut i Saradikløfta, en bred havkløft som skiller Saradiøya fra fastlandet Laurina Amar.

 

Nord for Laurina Amar ligger kontinentet Draklon, der Gudenes Rike ligger gjemt dypt inne på kontinentet, omkranset av mektige fjell og voktet av drager. Kontinentet har kun én nevneverdig by, Drakenborg, som er hovedsete for Dragens Orden.

 

I vest ligger det relativt nyoppdagede kontinentet Nylen, med den stadig voksende byen Nylenborg. Byen er grunnlagt av rolianske handelsmenn, og deres historier om Nylens merkelige innbyggere og deres tåpelige skikker er svært populære på rolianske kroer. Fremdeles er svært lite av Nylen kartlagt, og man vet ytterst lite om kontinentet, utover de røverhistorier rolianske handelsmenn har med seg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Levina

 

Levina er det nordligste landet på Laurina Amar. Store deler av landet ligger dekket av is hele året. Landet var en del av Termia frem til år 922, da de nyankomne Tindrali kjøpte suverenitet over den nyetablerte byen Tinderborg og landområdene rundt av kong Suliriel og grunnla Levina.

 

Menneskene i Levina har hovedsaklig vært bosatt langs kysten, grunnet det ugjestmilde klimaet. Landet består idag av 3 byer, samt ruinene av Lestir som idag er bebodd av vampyrer, demoner og andre lignende vesener. Fjellene i Levina er bebodd av fjellvandrerne.

 

Området ble først befolket av termiske nybyggere rundt år 300, og var fra starten en del av det termiske riket. Landets eldste by, Lestir, ble grunnlagt som en utpost mot nord i år 347, fulgt av den eneste selvforsynte byen i området, Loddvik, i år 414.

 

Loddvik er idag den eneste menneskebyen i Levina. Den siste menneskebyen som ble bygget i Levina, Rolun II, ble grunnlagt som en tro kopi av den premithiske hovedstaden Rolia i 862. Hit flyktet de sjeleløse sortalvene etter å ha blitt forvist fra Walitao i år 912, og bosatte seg side om side med menneskene. I 918 grunnla de Tinderborg som et hjem for seg selv, som kort tid senere ga opphavet til deres nye navn: Tindrali. Ved hjelp av politisk spill og en etterfølgende krig sørget Tindrali for å få utvidet sitt rike, Levina, til å dekke hele området fra fjellene i sør til havet i nord.

 

Landet forble styrt av Tindrali frem til 2320 2.v., da kong Damorian Ava`Luteth giftet seg med (navn på Gretes rolle), og fikk gitt store deler av Tindrali sjel. Da oppstod borgerkrig i Levina, og størstedelen av Tindrali returnerte til Walitao. Levina ble liggende øde, frem til flyktninger fra flyktninger fra Stalia og Kaliosera i 2321 igjen reiste nordover og tok kontroll over store deler av Levina. Loddvik og Rolun II erklærte seg i år 4 3.v. som en del av det Stalianske riket. Den eneste byen fremdeles under Tindralsk kontroll er Tinderborg, og det regnes med at over halvparten av alle gjenværende Tindrali i verden befinner seg her.

 

Rolia

 

Rolia er det fruktbare landet nordvest på Laurina Amar. Landet strekker seg fra Roliahavet i nord og vest, til Ekhoriaelven i sør og Blåfjellene i øst. Rolia er den nordlige halvdelen av det gamle menneskeriket Premithia, som bestod av både dagens Rolia og det nå selvstendige Erlnaher i sør.

 

Landet består av 4 byer; Rolia, i sentrum som landets hovedstad og en by med lang og stolt historie, Forunia i nordvest som en viktig havn mot Draklon, Westermith i sørvest som sentrum for handel med Nylen, Erlnaher og Saradi, og Grauberg i sørøst som et forsvarsverk mot fjellene.

 

Til tross for å ha vært ett og samme land har Termia og Premithia holdt sterkt på sin kultur og sine tradisjoner. Rolia er fremdeles den dag i dag et land langt mindre knyttet til gudene, og langt mer opptatt av kunnskap og frihet enn sine naboer i øst.

 

Grauberg og Westermith

 

Grauberg og Westermith ble begge grunnlagt i år 15 2.v., og er de eldste byene i Rolia. Ekhoriaelven var viktig for de første menneskene i Rolia, både på grunn av dens rolle som forsvarsverk mot alvene i sør og som kilde til mat og vann. Mye av de tidlige årenes liv oppstod derfor ved Ekhorias bredd.

 

Rolia by

 

Rolia by ble grunnlagt i år 110 under navnet Rolun, men ble omdøpt til Rolia allerede i 112 til ære for den gode kong Rolia I, og gjort til hovedstad.

Navnet Rolun brukes fremdeles av mange på den delen av byen som ble påbegynt i 110, av andre brukes navnet Gamlebyen. Den opprinnelige bygrensen er markert av massive murer, og alt innenfor er solide byggverk etter gammel skikk. Etterhvert som byen har vokst har nye murer og nye byggestiler blitt anvendt, og man kan se hvilket århundre bydelene er fra utifra deres forsvarsverk. Byens voldsomme utvidelser tok dog en brå slutt etter skatteopprørene i 1628. Da kongen ble presset til å kutte skattene, svarte han med å lage kart over alle områder i Termithia og strenge regler for utvidelse av grenser. For å kue Rolias adelige og handelsstand ble spesielt strenge regler laget for Rolia, og byens ekspansjon ble strupet. Byen har fortsatt å vokse siden, men da stort sett på utsiden av murene.

 

Rolia by var ved utgangen av andre verdensdøgn den mest praktfulle byen bygget av mennesker. Etter Stalias fall og Rolias gjenvunne suverenitet ekspanderte byen for første gang på mange år, og nye, mektige byggverk ble reist.

 

Rolia har hatt en turbulent historie med sin nabo i øst, Stalia, noe som har preget landets historie helt frem til idag. Premithia startet ut som et fredelig, mektig og suverent rike, med et godt forhold til sin nabo i øst, men da dronning Farivia av Stalia begynte å herje i Termia rundt år 200 ble landets fred og suverenitet truet. Rolianske historikere hevder til den dag i dag at Stalias forsøk på å menge seg med gudene som er årsak til alle problemene mellom de to landene.

 

Etter den første krigen mellom Stalia og Rolia, som varte fra 209 til 220, giftet Selinus I av Rolia seg med den stalianske arvingen, for å bevare freden. De fikk en sønn sammen, Forunil, men Selinus døde før han ble født. Rolianere hevder han ble drept av sin kone.

 

Forunia

 

Termia og Premithia ble første gang samlet under ett i 238 av Forunil, da under navnet Forunia. I 263 døde Forunil, og hans sønn Rolia II endret navnet på riket til Termithia, og grunnla byen Forunia. Til tross for en turbulent start var Forunils, og Rolia II´s, regjeringstid fredelig og fremgangsrik. Etter Rolia IIs død i 480 ble hovedstaden flyttet til Stalia, og frem til landet igjen ble delt i 1218 var det hjemsøkt av problemer og krig. I 1225 ble Premithia underlagt Stalia med makt, og siden har ingen rolianer tilgitt Stalia for å påtvinge de nesten to tusen år med elendighet frem til Premithia frigjorde seg som selvstendig rike etter Stalias fall i 2317.

 

Nairon

 

På vestsiden av Blåbergene ligger det som inntil nylig var den eldste, største, og til nylig eneste jerngruven i Rolia. Det som en gang var et mektig fjell er idag bare små hauger av stein og malm. I løpet av de siste 100 årene har fjellet sakte men sikkert blitt hulet ut, tømt for jern og etterlatt tomt. Etter at Rolia igjen fikk sin avhengighet fra Stalia i 2317 så de behovet for å ruste opp, bygge ut og forsterke sine forsvarsverker. I løpet av få år ble fjellet redusert til grus. Gruven er fremdeles i drift, men nå graves det stadig lenger nedover i bakken, og den økte risikoen har gjort at Rolia har lett etter andre steder å hente ut jern. De lyktes i å finne andre gruver, men ingen som kunne dekke Rolias stadig økende behov.

 

Porten

 

Til tross for å være bygget av orkene og kontrollert av Stalia, ligger Porten på roliansk land, lengst vest i passasjen gjennom Blåbergene. Porten ble bygget som et forsvar for innbyggerne øst for Blåbergene etter at orkene la Tindralienes isby, Gletchenburg, i ruiner. Orkene skar ut av fjellene store, massive steinvegger, og forsterket de med metall. Serima har forsøkt å bryte igjennom, men Porten har vist seg så ugjennomtrengelig at 20 mann evnet å forsvare mot 1000 av Serimas soldater. Porten alene er ansett som grunnen til at Serima ikke har evnet en full invasjon av Stalia. Å få en hær inn i Stalia uten å passere Porten krever at man enten reiser via Levina, eller inn i de trollrike fjellene i sør.

 

Blodskogen

 

Mellom Rolia og Westermith ligger blodskogen. Skogen var lenge hjemstedet til en gruppe alver som voktet over stedet der Selina skulle vendte tilbake. Etter Selinas tilbakekomst sendte Rolia soldater til skogen, og brant den til grunnen. Store deler av skogen ble slukt av flammene før innbyggerne i området fikk slukket brannen. Det ryktes nå om at de såkalte blodalvene har bygget seg et fort dypt inne i skogen et sted, og forbereder seg på kamp. Mot hvem er ryktene særdeles blandede om.

 

Ørneredet

 

Nord i skogen mellom Westermith og Grauberg, på det eneste fjellet i skogen, ligger borgen kjent som ørneredet. Dette er tilholdsstedet for det nøytrale, kunnskapssøkende Aethyrs Broderskap. Borgen har med jevne mellomrom gjennom historien, sist av Serima, blitt forsøkt erobret, men uten hell. Borgens beliggelse gjør at ingen hær kan komme til den, men siden ingen hær heller kan forlate den uten å gjøre seg til lett bytte har de fleste forsøk blitt ansett som unødvendige. Borgen er idag sentrum for enorme deler av kunnskapen i verden, etter at Stalias og Rolias biblioteker begge er blitt plyndret eller rasert.

 

 

Stalia

 

Stalia er det nye navnet på det gamle riket Termia. Riket ligger nordøst på Laurina Amar, omkranset av fjell. Med Blåbergene i vest mot Rolia, Trollkjedet i sør mot Rakash og Frostfjellene i nord mot Levina ligger landet godt beskyttet mot sine naboer.

 

Stalia by

 

I sentrum av det lange, smale landet ligger hovedstaden Stalia som ble grunnlagt i år 12, og som i størsteparten av menneskenes historie har vært hovedsete for det samlede menneskeriket Termithia og kongefamilien. Stalia ble lagt fullstendig i ruiner i 2317 av invanderende Tindrali fra nord, men er nå til tross for stadig skiftende regimer, godt på vei til å gjenreises til sin tidligere storhet. Mye av byens flottere byggverk og forsvarsverk er fremdeles ruinhauger, men byen yrer av liv og arbeid, og hver dag reises nye hus og verksteder.

 

 

 

Kaliosera

 

Stalias uinntakelige borgby i øst, Kaliosera, ble bygget av orkene som en gave til menneskene i år 32, og dets forsvarsverker har aldri gitt etter til den dag i dag. Kaliosera er ansett som et av de flotteste byggverker i menneskelandene, og står som en evig påminnelse til menneskene om orkenes storhet. Etter at Stalia ble ruinert i 2317 flyttet Stalia mye av sitt hovedsete til Kaliosera, og enn så lenge fungerer byen som Stalias uoffisielle hovedstad.

 

Orkberg

 

I sør, ved Den Sorte Orks pass, ligger Orkberg, en by opprinnelig grunnlagt av orker og mennesker i 299 som en fredsavtale og som et marked for handel med Rakash. Byen ble rensket for mennesker av orkene som en respons på at kong Munael angrep Rakash i 516, men ble gjenerobret av Munael i 541. I 712 forduftet byen over natten, som om den var gått opp i røyk. De Dødes Orden hevdet det var deres verk, og kun en smakebit på hva som ville komme om ikke kong Suliriel tok sitt eget liv. I 832 ble byen grunnlagt på nytt av menneskene, men orkene gjenopptok ikke handelen og anerkjente byen før etter krigen mot demonkongen Belzmoniz som ble vunnet i år 1400, da orker og mennesker kjempet side om side for å slå demonene tilbake.

 

Månesjøen

 

Midt mellom Stalia by og Blåbergene ligger den sigdformede Månesjøen. Sjøen er et hellig sted for Aniles´ tilbedere, og et viktig pilgrimsmål. Sjøen er også kjent som Aniles´ Speil, og når månen speiles i vannet etterlates det månestøv, som blant annet brukes i alkymi. Langs elvebredden i sigdbuens sentrum ligger hovedtempelet for Aniles´ orden.

 

Avendilskogen

 

Vest for Stalia by ligger Avendilskogen, som strekker seg fra like utenfor bymurene og helt til Månesjøens østre bredd. Avendilfamilien er en av de viktigste adelsfamiliene i Stalia, og de har alltid stått kongen nært. Kong Talien III, som ble drept under Tindralis angrep på Stalia i 2317, var gift med Lucilla Avendil, søster til Avendilfamiliens overhode - og nærmeste rådgiver til kongen - Lucas den Vise.

 

Gletchenburg

 

På månesjøens vestre bredd ligger det brente landet der Tindralis isby, Gletchenburg, lå fra 2319 til 2321. Byen som mirakuløst manifesterte seg over natten i 2321, ble like mirakuløst fjernet fra jordens overflate knappe to år senere. Byen ble brent til grunnen og samtlige innbyggere utryddet av orkene.

 

Isfronten

 

Ved det største passet mot Levina i nord ligger borgen Isfronten. Det er en liten borg med god oversikt over slettene som leder fra passene og inn i Termiadalen. Borgen besitter ikke mye til forsvarsverk, men er konstruert først og fremst med to mål: Å håne Tindrali, og å kunne sende ravner til Stalia for å varsle om en eventuell invasjon. Borgen ble konstruert etter første krigen mellom Levina og Stalia, som en advarsel. Over porten henger et titalls Tindrali- skaller, tatt fra generaler som ble drept under den første krigen.

 

Stalia havn

 

Til tross for å ligge milevis fra Stalia by, ligger den lille havnen som tilhører byen langs den korte stranden øst for Kaliosera. Knapt 50 meter bred, mellom bratte fjellsider, ligger havnen og tar imot gjester og små handelsbåter. Stort sett er det varer eller besøkende fra Saradi og Walitao til de adelige i Stalia og Kaliosera som kommer inn her. Handelsvarer fraktes stort sett til Loddvik og fraktes via land, fordi skipene som frakter de ikke kan legge til på den lille havnen uten å risikere å gå på grunn.

 

 

Erlnaher

 

Sør for Ekhoriaelven, mellom Stormhavet og Drageklofjellene, ligger Erlnaher. Erlnaher har, inntil de erklærte sin uavhengighet i 2321, alltid vært en del av Premithia, og folkene der anser seg selv som premithere.

 

De første tegnene til misnøye viste seg da riket ble uavhengig fra Stalia i 2317, og tok navnet Rolia. Til tross for noe murring ble det ikke store følger av misnøyen, før landet plutselig erklærte seg som et eget rike. Den plutselige uavhengigheten kom som et sjokk både på Erlnahers egne innbyggere og på de adelige nord for elven. Nøyaktig hva som skjedde i Erlnaher forblir et mysterium, men de adelige bestemte seg plutselig for å følge Serima, og hun ble erklært som deres ukronede dronning.

 

Erlnaher er den første regionen befolket av mennesker, og er fremdeles blant de rikeste regionene, takket være sin fruktbarhet, gode tilgang til havet og elven, og veletablerte handelshus.

 

Erlnaher består av 4 byer; Borghavn i nord, Sentra midt i landet, Stormly mot havet i vest og Wulfborg ved grensa mot alvene i øst.

 

Wulfborg

 

Wulfborg var den første byen grunnlagt av menneskene, som et forsvar mot alvene som til stadighet angrep menneskelandsbyene, fordi de bosatte seg på landområdene deres. Byen har ikke vokst mye i størrelse siden den ble grunnlagt i år 2 2. V., men har stått som en viktig port mot alverikene i øst, og av byene i Erlnaher er det den desidert sterkeste og best beskyttede. I over 200 år var Wulfborg den eneste byen i Erlnaher, men regionen var uten tvil den rikeste og mest folkerike av menneskenes regioner.

 

Stormly

 

Stormly vokste frem i lang tid før det ble erklært en by. Byen ble bygget av fiskere for å beskytte seg mot det lumske havet og de harde stormene på kysten av Stormhavet, og til tross for at det ble erklært en by i 265, så tok det enda 500 år før byen vokste utover fiskelandsbyen og fikk forsvarsverker mot innlandet. Byen fikk ikke ordentlig vekst før rundt år 750, da mange kom for å søke lykken over havet.

 

Borghavn

 

Borghavn oppstod som en følge av økende reise og handel over elven. Grunnleggelsen av Borghavn i 290 ses på av sjøfolk som selve begynnelsen av temmingen av elva - og havet.

 

Sentra

 

Sentra ble grunnlagt på ubebodd land i 291 for å skape et bindeledd og sentrum for regionen. Sentra har i all tid vært forhatt av mange av Erlnahers innbyggere, beskyldt for å alltid blande seg inn i de andre byenes anliggender. Til tross for dette har byen med årene vokst til å bli enorm, og i areal dekker den et område nesten det dobbelte av Rolia by. Da Erlnaher erklærte sin uavhengighet ble Sentra naturlig nok hovedstad for det nye selvstendige riket.

 

Rakash

 

Midt på Laurina Amar innkranset av mektige fjell ligger Rakash, orkenes ugjestmilde land. Rakash består stort sett av fjell og åpne sletter, men ved foten av Skyfjellet ligger den eldste byen i verden, og orkenes eneste - Orkash.

 

I nord og øst grenser Rakash til Stalia. En gang var det mange pass som bandt landene sammen, men etterhvert som årene har gått er det kun et pass som ikke er tettet igjen - Den Sorte Orks pass, som leder igjennom fjellene ved Orkberg.

 

Langs hele sørsiden av Rakash, på den sørlige foten av fjellene ligger Ekhoriaelven som et evig skjold mot invaderende styrker fra sør. Hele grensa mot elven består av høye, bratte vegger og gjør det umulig for noen å legge til land.

 

Mot vest grenser Rakash mot Rolia. Fjellene mot Rolia er kjent som Trollfjellene, på grunn av trollene og trollblodorkene som bor der. I gamle dager pleide trollene å plyndre nære rolianske bosetninger, frem til de i år [xx] plutselig opphørte. Siden har trollene stort sett holdt seg på sin side av grensen.

 

Orkash

 

Orkash er et imponerende stykke arkitektur. Fra avstand kan byen til forveksling ligne et fjell, på grunn av de glatte steinmurene som omringer byen, men jo nærmere man kommer byen jo mer ser den ut som et enormt, fryktinngytende fort. Spyd og pigger stikker ut fra og opp av murene, staker med er hodeskaller er godt presentert på og rundt muren, skjeletter av alle mulige tenkelige og utenkelige vesener henger i kjettinger ut fra muren og vinduene på de høye, spisse tårnene. I vollgraven ved byens lettest tilgjengelige port flyter skjeletter rundt i en blodrød gjørme.

 

På innsiden av murene, der de færreste andre enn orker har ferdes, er byen et vidunderlig eksempel på eldgammel ingeniørkunst. Byens innside er den rake motsetning av skallet - Sorte og hvite glattpolerte marmortårn, flotte utmykninger og statuer (stort sett av mindre flotte vesener) og utrolige byggverk går igjen overalt i byen, og gatene er så rene at Rolias adelige kvarter fremstår som en skitten sump i forhold.

 

Daria

 

Sørvest på Laurina Amar ligger Daria, Sealinenes lyse og skogrike land. Alvene selv kaller landet sitt Vieri, som betyr “hjem”. Daria er hjem til Selinali, Numali og Renumali. I vest grenser det mot Erlnaher og Stormhavet, i nord til Ekhoriaelven, i sør til De Endeløse Sletter, og i øst ligger den nærmest ugjennomtrengelige veggen av skog som ble vokste frem etter den store alvekrigen og skjermer landet mot Lunalis land, Walitao. På grensa mot Walitao ligger også Sartimerils rike, det veldige krateret som ble dannet da Sartimeril kom til Laurina Amar ridene på en ildkule, og åpnet en inngang til underverdenen.

 

Daria er delt mellom de forskjellige alverasene. Numali (skogalvene) befolker størstedelen av landet, og bor i de veldige skogene som dekker det meste av landet. Renumali (villalvene) bor på de åpne slettene i sør og øst, og i Ser Vieri (Det hellige hjem), Darias eneste by, bor de tilbaketrukne Selinali, høyalvene.

 

Få har reist inn i det frodige landet uten alvenes tillatelse og fått slippe ut igjen i live. Alvene vokter grundig alle grenser, og nekter enhver utenforstående som ønsker å kartlegge eller utforske landet å komme inn. Mye av Darias dype skoger er derfor et evig mysterium for menneskenes nysgjerrige lærde, og hva som eksisterer i skogen er kjernen i mange rolianske historier.

 

Ser Vieri

 

Hjemmet til selinali (høyalvene) var en gang et populært pilgrimsmål blant Selinas tilbedere, men etter at sortalvene beleiret Ser Vieri fra 1644 til 1744 og den påfølgende fredspakten mellom Walitao og Termithia har Selinalis syn på menneskene vært særdeles lite positivt. Selinali har stort sett sperret seg inne i Ser Vieri siden 1644. De få som har besøkt byen forteller at et lignende syn ikke finnes noe sted på jord. Byen er bygget som et eneste stort palass, lagvis med mindre og mindre etasjer oppover i høyden til det hele ender i et høyt tårn med utsikt over hele Daria. På innsiden av palassbyen lever natur og fantastisk arkitektur i tre, stein og glass side om side.

Walitao

 

Sørøst på Laurina Amar ligger Lunalis (sortalvenes) mørke skogland. Navnet sortalvene, som de har fått blant menneskene, har mer med landet enn med sortalvene selv å gjøre. Der Daria er lyst og fagert, er Walitao mørkt og groteskt.

 

Walitao grenser, via den nærmest ugjennomtrengelige tremuren, til Daria i vest, til Blodhavet i øst, til De Endeløse Sletter i sør og til Ekhoriaelven i nord. I vest ligger Sartimerils rike, det veldige krateret som ble dannet da Sartimeril kom til verden ridende på en ildkule. Mesteparten av Sartimerils Rike ligger i Walitao, og dette er årsaken til at Walitaos skoger er tilnærmet ubeboelige. Til tross for sterkt vakthold har vesener fra underverdenen flere ganger klart å slippe ut fra passasjen, og flere av disse vesenene har slått seg ned i skogene rundt, blandet seg med dyrene i skogen og formert seg. Etterhvert som årene har gått har stadig mer av skogen blitt ubeboelig på grunn av infestasjonen av vesener fra underverdenen, og stadig flere av Lunali flykter fra skogene og slettene for å bosette seg i byer. Walitao består derfor nå av 7 store byer, der mesteparten av innbyggerne bor.

 

Walitao har inntil nylig alltid vært styrt av dronningen fra palasset i Moon, men i 2319 kastet Damorian Ava’Luteth dronning Zefalia Nevi’Thali og erklærte seg selv konge, med støtte fra allierte i Levina, Rolia og Daria. Dronningen flyktet med alle sine allierte til sin families hjemby i Kabaliore, og siden har landet i praksis vært delt, med Kabaliore som en egen liten stat i sørøstlige Walitao.

 

Hver av de store byene har tilhørt hver sin familie i all tid. Kertheria tilhører familien Ava’Luteth, den nåværende kongefamilien og mektigste militærfamilien i Walitao-

Kabaliore tilhører Nevi’Thali, den avsatte dronningfamilien.

Moon tilhørte Morginilo, som alltid har vært dronningens rådgivere og livvakter.

Vyr’Hania tilhører Alax’Mor, en gammel prestefamilie.

Gua’rinya tilhører Lam’mar, som styrer det meste av handel i Walitao.

Kolith- Nar tilhører Velthnar, som styrer hele Walitaos flåte.

Shin’tar tilhører Zal’Thali, som stort sett driver med mekling for å sørge for fred blant familiene.

 

 

Saradiøya

 

Øst for Blodhavet ligger øya Saradi. Frem til år 546 var Saradi en del av kontinentet Laurina Amar, da Kong Munael av Termithia startet en mislykket beleiring av Elfstadt. Munael bedrev en storstilt krig mot alle han anså som vrangtroende, deriblant Ihrius’ og Aniles’ tilbedere. Under de Termithiske soldatenes flukt fra Velasj senket Aniles og Ihrius sin vrede over de, og delte landet, slik at havet slo inn fra begge sider og drepte hele hæren. Slik fikk Blodhavet navnet sitt, og Saradi ble skilt fra kontinentet.

 

Saradiøya består av to land - Menneskelandet Saradi i nord og alvelandet Velasj i sør.

 

Saradi

 

Saradi strekker seg fra kysten nord for Lugash og nesten helt ned til Elfstadt i sør. Det som før var et karrig men levelig område, er i dag en livløs ørken i evig mørke, grunnet en forbannelse, av Saradimene kalt Kalima min Ibam, gitt av Aniles i år 1451.

Planter finnes nesten ikke igjen her, kun noen karrige tornete vekster som biter seg fast.

Om natten skinner stjernene svakt, og månen kan sees av og til. Ellers er landet dekket av mørke. Nordøst i ørkenen ligger et fjellområde, her har Fjellvandrerne sine byer Karak Varn og Karak Kadrin. Vest for midtplatået Leng ligger skogen Rokotan. Her bor de

underlige Seali- lignende vesenene kjent som myralver som gjerne slavearbeider i gruvene til Saradi. Hovedstaden deres, som stort sett består av trehytter og andre

kvister, heter Nodon.

 

Saradi og Termithia har en lang og trøblete historie. Saradi har ved flere anledninger vært en del av Termithia. Saradi var en del av det Termithiske riket, og vel ansett, frem til kong Munael erklærte seg som eneveldig konge over Termithia i år 530. Forholdet mellom Termithia og Saradi ble for alltid svekket av at kong Munael erklærte krig mot Saradi i 543 og okkuperte landet like etter. Saradiske prester var involvert i påkallelsen av Aniles og Ihrius, som førte til splittelsen av kontinentet. Siden Saradi og Velasj vant krigen i 548 har de alltid sett ned på de Termithiske adelige og det skjøre adelsstyret. Som seierherrer var de en stund det mektigste menneskeriket i Laurina Amar, og dikterte styringen av Termithia.

 

Saradi hadde sin storhetstid etter krigen, og frem til den magiske pesten som herjet Termithia nådde Saradi med handelsreisende fra Kaliosera i 718. Året etter ble Saradimene nærmest utryddet. Pesten vakte slik frykt blant Sealiene på Saradi at de slaktet alle mennesker de kom over, til tross for at pesten ikke virket å påvirke Sealiene overhodet. Det Saradiske riket kollapset, og et nytt styre ble ikke stablet på bena igjen før i 835. I 858 innlemmet Saradi seg selv i det Termithiske riket igjen, for å få anledning til å gjenreise det en gang så stolte landet. Saradi forble en stort sett selvstendig del av det Termithiske riket frem til 1451, og blomstret av handelen og det evige behovet for metaller på kontinentet. I 1451 begikk Saradi sin største feil, og forsøkte å utrydde skogalvene i Velasj. Aniles åpenbarte seg og kastet en forbannelse over Saradi, en evig natt som siden er blitt kjent som Kalima min Ibam.

 

Til tross for det evige mørket har Saradi gjenreist seg i løpet av de nesten 900 årene som har passert siden forbannelsen, men riket er ikke til å kjenne igjen. Saradi er blitt et innelukket rike, og lite vites egentlig av hva som skjer bakenfor handelspostene. Man vet derimot at det innelukkede riket har helt andre guder og skikker enn Termithia, og få ville trodd at rikene en gang var ett.

 

Saradin

 

Saradin er Saradis hovedstad, og største og eldste by. Den ble grunnlagt i år 48 som hovedstad for landet, og har bestått som det siden. Saradin kalles av de få som har sett den for de tusen spirs by. Det er en veldig stad med høye spir, fagre palasser og mektige murer.

Hovedstaden er ikke for fremmede, og standhaftige krigere passer på at ingen uvedkommende kommer inn. Saradis ledere og vismenn har sitt hovedvirke her.

 

Lugasj

 

Lugasj er handelsstaden i Saradi, også kjent som den delte by.

Lugasj er den eneste byen hvor fremmede er velkommen. Byen er delt i to deler, en hvor fremmede kan bo og virke, og en del for Saradim. Byen står for

over 90% av all handel mellom Saradi og andre nasjoner. I denne byen har fremmede aldri sett en eneste kvinne. Derfor er det et ordtak blandt fremmede som sier:

«Det finnes ingen Saradimkvinner.»

 

Sankodin

 

Lite tilgjengelig og godt bevoktet mot fremmede som den er, er Sankodin en myteomspunnet by. Byen er kjent som De Lærdes By, og det sies at universitetet her ville gjort Termithias universiteter til skamme. Byen hadde sin oppblomstring etter de lærdes utvandring i år 1014. Myten skal ha det til at byen svever hundre fot over bakken, takket være en veldig maskin dypt inne i byen, som legenden skal ha det til ble laget av de saradiske gudene Muredin og Nureddin omkring år 1350.

 

At Sankodin er en by for teknologi og innovasjon finnes det liten tvil om. Mange av de nyere oppfinnelser som har funnet veien til Termithia har kommet herfra.

 

 

Velasj

 

Velasj ble opprettet av Numali (skogalver) og Renumali (villalver) som en gang i slutten av 1. verdensdøgn flyktet fra den store alvekrigen for å leve i fred. Sealiene som flyktet dit ble ledet av sealikvinnen Vela, som dyrket et budskap om fred og skrev det ned som en lovtekst som fikk navnet Velasj. Navnet ble siden kjennetegnet på skoglandet sør for den saradiske ørkenen, og lovteksten har stort sett blitt opprettholdt av sealiene siden.

Menneskene kom til Velasj i år 78, og grunnla sammen med renumaliene der byen Elfstadt. Menneskene som kom dit var Saradim, og den nære kulturen sikret fred mellom Saradi og Velasj i lang tid, og de to rikene var nærmest å anse som ett fra Velasj ble en del av Termithia i år 418, og frem til Saradi erklærte krig mot Velasj i 860. I 970 erklærte Velasj seg uavhengige fra Termithia for å unngå å dras med i en ny krig, og landet ble liggende stort sett i fred frem til 1451, da Saradi igjen angrep Velasj. Konflikten varte til 1487, og siden har landet fått ligge i fred. Velasj har lite kontakt med omverdenen, og bedriver hovedsaklig handel kun med Saradi og Walitao.

Ekhoria

 

Ekhoriaelven renner ned fra skyfjellet, og deler seg i øst mot Saradi og Vest mot Rolia

 

Syndenes Rike (Hext Amar)

 

I havet vest for Laurina Amar ligger øya kjent som Syndenes Rike. Syndenes Rike er omkranset av høye spisse fjell og skjær som holder uvedkommende borte. Øya voktes også av sorte drager, som angriper alle skip som kommer for nære.

 

Syndenes Rike er dødsriket, stedet der sjeler blir sendt for å renses og gjenfødes eller tilintetgjøres. Øya er en labyrint av spisse fjell, og dekket av en merkelig væske kjent som sjelevann, som er det som renser sjelene som er på vei gjennom labyrinten. I hjertet av øya ligger Luviens hjem Syndens Trone, og Syndens Arr riften der sjeler sendes inn i for å destrueres.

 

Draklon (Drak Amar)

 

Draklon er kontinentet nord for Laurina Amar. Kontinentet strekker seg lenger enn noen har utforsket østover og vestover. Den eneste byen på Draklon er drageordenens hovedkvarter Drakenborg.

 

Havet mot Drakenborg er preget av mye isfjell, undervannsskjær, sterke stormer og lange perioder uten vind. Reisen mellom Draklon og Laurina Amar koster mange dyktige sjøfolk livet hvert år, og det sies at dragene velger hvem som skal leve og dø på havet utenfor Draklon.

 

Nordover fra kysten ligger mektige og endeløse fjell, som sies å være drager som ligger og sover, og vokter inngangen til Gudenes Rike, som sies å ligge dypt inne på kontinentet et sted.

 

Nylen (Vest Amar)

 

Over havet i vest ligger et relativt uutforsket kontinent. Kontinentet ble oppdaget tidlig i andre verdensdøgn, men det ble vist liten interesse for det før rundt år 2000. Rolianske oppdagelsesreisende, lykkesøkere og folk på leting etter en ny begynnelse har reist over havet til Nylen. Etterhvert har byen Nylenborg vokst frem, som en liten utpost i vest. Byen er liten og innmuret, for å forsvare mot ville dyr og innbyggere. Man vet lite om de innfødte menneskene på Nylen, men de har gjentatte ganger skapt problemer for de beboerne i Nylen.

 

Det nye og merkelige kontinentet har kommet til nytte først og fremst som underholdning på Laurina Amar. Sjøfolk som vender tilbake fra Nylen bringer alltid med seg spennende historier om landet og folket som bor der.

 

Underverdenen (Pheli Amar)

 

Under overflaten av Laurina Amar ligger underverdenen, også kjent som Pheliks og Phelarions rike. Man vet ytterst lite om verden under overflaten, de få som har reist ned under bakken har sjelden vendt tilbake til overflaten. Noen bolde mennesker har forsøkt seg på å reise ned under bakken og kartlegge, men underverdenen ser ut til å være alltid skiftende, for kartene ekspedisjonene har vendt tilbake med har få til ingen fellestrekk.

 

Underverdenen er hjem til demoner og andre fryktelige vesener. Ved de tre kjente utgangene fra underverdenen (Stalia, Sartimerils rike og Orkash) forsøker stadig demoner å komme seg til overflaten. Demoner ønsker, av ukjente grunner, å underlegge seg overflaten og dens innbyggere, og de er kjent for å skape problemer overalt hvor de blir involvert.

 

Memoarer fra gale magikere som har fanget demoner forteller noen få ting om underverdenen, visstnok fortalt av demonene selv. I hjertet av underverdenen skal det ligge noe som ligner en by, der underverdenens voktere venter på dagen da demonene skal underkaste seg hele Laurina Amar, og de skal stige opp og herske. Disse herskerne omtales av demonene som noe annet enn de selv – noe større og viktigere. Mange lærde har spekulert i dette, men kommet frem til at det antagelig kun er en dårlig oversetning. Memoarene forteller også om en hule der demonene skal lagre alt de noensinne har plyndret fra overflaten – deriblant gull, edelstener og magiske gjenstander. Dette har gjort at mange dumme og desperate lykkesøkere har mistet livet på jakt etter evig rikdom i underverdenen.