Stalia

 

Stalia er det nye navnet på det gamle riket Termia. Riket ligger nordøst på Laurina Amar, omkranset av fjell. Med Blåbergene i vest mot Rolia, Trollkjedet i sør mot Rakash og Frostfjellene i nord mot Levina ligger landet godt beskyttet mot sine naboer.

 

Stalia by

I sentrum av det lange, smale landet ligger hovedstaden Stalia som ble grunnlagt i år 12, og som i størsteparten av menneskenes historie har vært hovedsete for det samlede menneskeriket Termithia og kongefamilien. Stalia ble lagt fullstendig i ruiner i 2317 av invanderende Tindrali fra nord, men er nå til tross for stadig skiftende regimer, godt på vei til å gjenreises til sin tidligere storhet. Mye av byens flottere byggverk og forsvarsverk er fremdeles ruinhauger, men byen yrer av liv og arbeid, og hver dag reises nye hus og verksteder.

 

 

 

Kaliosera

Stalias uinntakelige borgby i øst, Kaliosera, ble bygget av orkene som en gave til menneskene i år 32, og dets forsvarsverker har aldri gitt etter til den dag i dag. Kaliosera er ansett som et av de flotteste byggverker i menneskelandene, og står som en evig påminnelse til menneskene om orkenes storhet. Etter at Stalia ble ruinert i 2317 flyttet Stalia mye av sitt hovedsete til Kaliosera, og enn så lenge fungerer byen som Stalias uoffisielle hovedstad.

 

Orkberg

I sør, ved Den Sorte Orks pass, ligger Orkberg, en by opprinnelig grunnlagt av orker og mennesker i 299 som en fredsavtale og som et marked for handel med Rakash. Byen ble rensket for mennesker av orkene som en respons på at kong Munael angrep Rakash i 516, men ble gjenerobret av Munael i 541. I 712 forduftet byen over natten, som om den var gått opp i røyk. De Dødes Orden hevdet det var deres verk, og kun en smakebit på hva som ville komme om ikke kong Suliriel tok sitt eget liv. I 832 ble byen grunnlagt på nytt av menneskene, men orkene gjenopptok ikke handelen og anerkjente byen før etter krigen mot demonkongen Belzmoniz som ble vunnet i år 1400, da orker og mennesker kjempet side om side for å slå demonene tilbake.

 

Månesjøen

Midt mellom Stalia by og Blåbergene ligger den sigdformede Månesjøen. Sjøen er et hellig sted for Aniles´ tilbedere, og et viktig pilgrimsmål. Sjøen er også kjent som Aniles´ Speil, og når månen speiles i vannet etterlates det månestøv, som blant annet brukes i alkymi. Langs elvebredden i sigdbuens sentrum ligger hovedtempelet for Aniles´ orden.

 

Avendilskogen

Vest for Stalia by ligger Avendilskogen, som strekker seg fra like utenfor bymurene og helt til Månesjøens østre bredd. Avendilfamilien er en av de viktigste adelsfamiliene i Stalia, og de har alltid stått kongen nært. Kong Talien III, som ble drept under Tindralis angrep på Stalia i 2317, var gift med Lucilla Avendil, søster til Avendilfamiliens overhode - og nærmeste rådgiver til kongen - Lucas den Vise.

 

Gletchenburg

På månesjøens vestre bredd ligger det brente landet der Tindralis isby, Gletchenburg, lå fra 2319 til 2321. Byen som mirakuløst manifesterte seg over natten i 2321, ble like mirakuløst fjernet fra jordens overflate knappe to år senere. Byen ble brent til grunnen og samtlige innbyggere utryddet av orkene.

 

Isfronten

Ved det største passet mot Levina i nord ligger borgen Isfronten. Det er en liten borg med god oversikt over slettene som leder fra passene og inn i Termiadalen. Borgen besitter ikke mye til forsvarsverk, men er konstruert først og fremst med to mål: Å håne Tindrali, og å kunne sende ravner til Stalia for å varsle om en eventuell invasjon. Borgen ble konstruert etter første krigen mellom Levina og Stalia, som en advarsel. Over porten henger et titalls Tindrali- skaller, tatt fra generaler som ble drept under den første krigen.

 

Stalia havn

Til tross for å ligge milevis fra Stalia by, ligger den lille havnen som tilhører byen langs den korte stranden øst for Kaliosera. Knapt 50 meter bred, mellom bratte fjellsider, ligger havnen og tar imot gjester og små handelsbåter. Stort sett er det varer eller besøkende fra Saradi og Walitao til de adelige i Stalia og Kaliosera som kommer inn her. Handelsvarer fraktes stort sett til Loddvik og fraktes via land, fordi skipene som frakter de ikke kan legge til på den lille havnen uten å risikere å gå på grunn.