Kompromisset

 

Få bryr seg med å spekulere i hva som kom før gudene og Laurina Amar, og de få som gjør det ender som regel med å gå i graven uten å ha funnet svarene. De har dog lyktes i oppdrive og samle noe om tiden før tiden. De lærde har funnet tre kilder som forteller om kompromisset og tiden før tiden – Muriels bok, orkenes eldste vandrerhistorier og de eldste og skjøreste tekstene i Ser Vieris bibliotek.

 

De fleste hører historien en gang i løpet av livet:

Før gudene fantes de supreme kreftene, som seg imellom skapte gudene og Laurina Amar.

De tre kildene er ikke enige om hvordan skapelsen foregikk, men de er enige om én ting, og det er at det var et kompromiss. Om verden skulle skapes, skulle den en gang gå under. Om verden skulle være dekket av mørke, skulle den også ha lys.

 

Muriels Bok

Den mest kjente versjonen blant menneskene er hentet fra Muriels bok en gang rundt byggingen av Stalias bibliotek. Boken forteller at det fantes 3 supreme krefter; Mørket, skaperen og døden.

«Skaperen skapte begynnelsen av alt – jorda, havet, himmelen, solen, månen, gudene, og alt det spirende livet.
Døden skapte enden på alt – Dødsriket og tiden.

Mørket så på alt det skapte, men lot seg ikke imponere. Verden lå badet i et evig lys, men ingenting skjedde. Ingen skygger fantes som skapte perspektiv, ikke noe mørke fantes for å bringe kunnskap. Så mørket la seg som et teppe over verden, for å gi det skapte kunnskap – for kun i mørket kan kunnskap blomstre. Det evige opplyste evner ikke å lete etter nye veier. Slik gikk det til at kunnskapen kom til verden, og Laurina Amar gikk fra en evig blomstereng til et yrende hav av søkende sjeler. Sjeler som vil fortsette å søke kunnskap og fremgang til den dagen de er fullendte, og Skaperens og Dødens kontrakt utløper. Da skal Dødens sjeler sluke verden med alt det skapte, før alt skal skapes igjen.»

 

Orkenes vandrerhistorie (Orks drøm)

Den antagelig minst kjente versjonen blant menneskene er orkenes vandrerhistorie, eller Orks drøm som de selv kaller den. Historien går som følger:

 

«Før lyset skinte over Laurina Amar vandret fem vesener på overflaten. Deres navn var Krigeren, Moren, Sjamanen, Høvdingen og Forfaderen. De vandret i døgn etter døgn, før de en dag satte seg ned for å holde råd.
 

Forfaderen talte; Vakker er verden som vi går på, men ensom. Som den eldste og første har jeg gitt dere alle en mening. Sammen kan dere, mine barn og søsken, vekke denne verden til live.

Når forfaderen talte, sa ingen ham imot, så høvdingen sa: Som lederen vil jeg skape et lys til å lede deres vei. Og slik ble det. Høvdingen tente en flamme, så strakk han seg så lang han var for å holde flammen på himmelen så den kunne lyse opp veien.

 

De fire gjenværende vandret videre i døgn etter døgn, før de en dag satte seg ned for å holde råd.

Forfaderen talte; Vakker er verden som vi går på, men ensom. Som den eldste og første har jeg gitt dere alle en mening. Sammen kan dere, mine barn og søsken, vekke denne verden til live.

Når forfaderen talte, sa ingen ham imot, så Sjamanen sa: Som den viseste vil jeg skape et teppe for å gjemme vekk lyset, så dere kan få hvile i mørket. Og slik ble det. Sjamanen laget et teppe av kappen sin, så strakk han seg så lang han var for å holde det mot himmelen, så de kunne hvile i fred.

 

De tre gjenværende vandret videre i døgn etter døgn, før de en dag satte seg ned for å holde råd. Forfaderen talte; Vakker er verden som vi går på, men ensom. Som den eldste og første har jeg gitt dere alle en mening. Sammen kan dere, mine barn og søsken, vekke denne verden til live.

Når forfaderen talte, sa ingen ham imot, så moren sa: Som livets skaper vil jeg bringe nye til verden. Og slik ble det. Moren bragte nye til verden, og fostret de opp til å bringe liv til verden.

 

De to gjenværende vandret videre i døgn etter døgn, før de en dag satte seg ned for å holde råd. Forfaderen talte; Vakker er verden som vi går på, men ensom. Som den eldste og første har jeg gitt dere alle en mening. Sammen kan dere, mine barn og søsken, vekke denne verden til live.

Men krigeren ville ikke gjøre som forfaderen ønsket, så han sa: Som den sterkeste vil jeg ta hva som er min rett. Fra de gamle og syke tar jeg livet. Fra de svake og redde tar jeg håpet. Og en dag tar jeg alt, slik min rett er. Så skar han tungen på forfaderen ut, og sendte han for å vandre verden i stillhet til evig tid.»

 

Ser Vieris skrift

En ikke ukjent versjon blant menneskene er versjonen funnet i Ser Vieris bibliotek. Ifølge alvene ble skriftrullen gitt de av Selina, for å minne de på at livet var skapt med både en begynnelse og en slutt.

 

Av de fire første sprang alt frem

Orkers, Dvergers og Alvers hjem.
Som evige krigere med kvasse spyd
Kjempet og tevlet de i all sin fryd.
Lys og mørke i en evig dans,

Liv og død, uten stans.

 

Mørket falt til jorden som første

Felt av kunnskapens evige tørste

Dernest falt Lyset på sin egen dolk

Og bragte lys og håp for folk

Sist falt Livet til jorden og skapte

De evige folk, evig fortapte

 

Igjen står Døden som eneste gud

Og bringer til jorden ett enkelt bud

Lev mens du kan, det er plutselig over

Døden sparer ikke den som sover

Ved midnatt skal Døden kreve sin rett

Og mørket og lyset og livet bli ett

 

Aethyrs Broderskaps tolkning

Aethrys broderskap har laget sin egen tolkning av de tre kjente kildene, en tolkning de mener er sannheten, og som de mener er klar som dagen om man leser alle tre.

 

Før tiden fantes det fem supreme krefter: Lyset, Mørket, Skaperen, Døden og Aethyr.

I evigheter kjempet de fem seg imellom. Skaperen skapte, og døden tok det vekk. Lyset skinte, og mørket dekket til. Og Aethyr var. De fem klarte aldri å enes, og skapelser gikk under, og lys og mørke skiftet, men ingenting varte. Frem til én dag, da Aethyr beordret de andre supreme til å enes. Noe skulle skapes, som kunne være i deres alles bilde. En levende destruktiv kraft av lys og mørke.

De supreme begynte på verket. Skaperen skapte, og døden ble plassert i verden for å ta alt hvis tid hadde kommet. Mørket skapte et teppe over verden, og Lyset skapte et lys som skulle vandre over verden til evig tid, og lyset og mørket fikk hver sin tid. Til sist gikk Aethyr ned til jorden, ble ett med den og skapte den evige sjelen, det som skulle bringe tid, vilje og mening til skaperverket. Og slik skaptes Laurina Amar.