Første verdensdøgn

 

Første verdensdøgn er tiden etter kompromisset, og anses av mange som selve skapelsen av Laurina Amar slik man kjenner det. Gudene, alvene, orkene og dvergene ble skapt, og verden ble formet av disse. Alt man vet om første verdensdøgn er skrevet av Selinali, og mange lærde stiller spørsmålstegn ved objektiviteten.

 

Tidenes morgen

Før tidenes morgen lå et mørke over verden. Verden bestod av fjell og mørke, og syndenes rike

var det eneste som eksisterte utenom. En av de gamle gudene, Skaperen, så at det trengtes liv.

Syndenes rike holdt bare 5 sjeler, og disse kjempet for å unnslippe vannet som tærte på dem.

Skaperen skapte et lys og døpte det Selina. Lyset skulle for alltid lyse opp de endeløse fjell og

marker, men Selina levde sitt eget liv og var nysgjerrig på hva som hendte i syndenes rike.

Hver kveld reiste hun til syndenes rike for å se hva som hendte. Skaperen så at noe måtte gjøres

for å oppheve dette totale mørket som oppstod hver kveld. Han skapte da Aniles, Selinas

motstykke. Aniles skulle alltid befinne seg på himmelen, og han ga ikke dette lyset liv. Aniles

skulle være en ball av lys som hver kveld skulle sørge for å kaste et skinn over verden. Selina

likte ikke dette og ble sjalu. Hun bestemte seg for å spørre Mørket om hjelp, og mot at hun for

alltid skulle sørge for å kaste skygge over verden hver natt så skulle han sørge for at Aniles

skulle skinne mye svakere og til tider ikke i det hele tatt, slik at Mørket kunne spre seg over verden.

 

Livets Daggry

Skaperen syntes hans skapelser var vellykkede og ønsket å skape noe som kunne gjøre nytte av

den verden som lå under han og skinte i lyset av Selina. Han skapte et vesen han kalte Farakash,

og dette vesenet skulle vandre i verden og utnytte fjellet til å skape noe som Skaperen kunne

være fornøyd med. Om dagen hakket og hugget Farakash i fjellet, og Selina fulgte med på hans

arbeid og beundret det, og da natten kom beundret Farakash sitt arbeid i det svake lyset fra

Aniles. Da dagen atter kom bygget Farakash et tårn som strakte seg helt opp til Selina, men før

han kunne få pratet med henne reiste hun til syndenes rike. Den påfølgende natten var Mørket

spredd overalt og Farakash så ingenting og ble redd. Selina merket hans redsel og sendte et

magisk lys til han for å gi han noe til å lyse opp hans tilværelse i mørket. Farakash så dette lyset

og tok det til seg, og etter dette har Farakashs etterkommere alltid sett godt i mørket. Da Selina

reiste seg over verden igjen satt Farakash i sitt tårn og fulgte med på henne. Farakash og Selina

forelsket seg denne dagen og de skapte ett barn, Ork. Farakash lærte Ork alle sine kunnskaper

om fjell og metaller og lærte han å smi, og Selina lærte Ork å lage lys og ild. Skaperen så på

Selinas og Farakashs skapelse og skapte tre venner til ham; Gobel, Havel og Sjamul. Gobel var

liten, smart og frekk men manglet styrken til sine venner og ble derfor undertrykt. Havel var stor

og dum og klarte ikke å smi eller lage ild som Ork. Sjamul var ikke like sterk som de andre men

mye smartere og mer utspekulert enn både Havel og Gobel. Farakash likte ikke disse vennene

Skaperen hadde skapt for hans sønn, og en dag da Gobel forsøkte å rive Farakashs tårn fordi

Farakash nektet han å bygge sitt eget, forviste Farakash Gobel fra overflaten og ned i hulene der

han hentet metaller. Farakash ga ordre om at Gobel aldri skulle vise seg på overflaten igjen.

En dag lurte Sjamul Farakash til å gå ned i hulene der Gobel vandret for å sørge for at Gobel

fremdeles levde. Da Farakash vandret rundt i hulene beordret Sjamul Havel til å rive Farakashs

tårn. Da tårnet brast og styrtet mot jorden knuste det overflaten og kollapset hulene. Farakash

kom til overflaten med den halvdøde Gobel og la han på bakken. Da Farakash fikk se hva som

hadde hendt ga han seg hen til å gråte, og da Farakashs tårer traff bakken skapte de en flod som

dekket hele verden. Havel, Sjamul og Ork bar med seg Gobel og rømte, men da de trodde floden

skulle ta deres liv kom Aniles og reddet de og brakte de til gudenes rike til floden hadde trukket

seg tilbake. De fire vennene ble værende i syndenes rike til floden trakk seg tilbake og ikke

lenger dekket hele verden. Da de reiste tilbake til verden fant de Farakash druknet i sine egne

tårer. Selina brakte sjelen hans til Syndenes rike.

 

Da Ork, Gobel, Havel og Sjamul sørget over Farakashs død kom Selina og Aniles til de og

trøstet de. Selina sa at de skulle bringe Farakashs blod videre og laget en sønn og en datter med

Ork. Aniles laget tre sønner med Sjamul, en sønn og en datter med Gobel og 2 sønner og 2 døtre

med Havel. Etter dette spredte de seg utover det som ikke lenger var dekket av Farakashs tårer,

og de syv sønnene dannet de første 7 orkestammene.

 

Middag, Selinas fall og gudenes komme

De syv stammene som nå spredte seg på jorden smidde og levde av fjellet og jorden, men en

natt da Selina reiste til syndenes rike unnslapp en av sjelene Syndenes rike under hennes lys.

Sjelen som unnslapp var Farakash. Farakash så hva hans sønn og hans venner hadde gjort og så

over verden og havet, Farakashs tårer, med glede i sinnet. Skaperen så på havet og så at det tærte

på fjellet og laget jord og grus, og fra jorden og grusen steg planter opp. Slik startet skogene å

spre seg i verden. Skaperen så på skogene, orkestammene, fjellene, havet, Selina og Aniles og så

at verden var god. Mørket så på dette og så at lyset var spredd over verden. Mørket gikk til

Aniles og fortalte at hun var den eneste som ikke hadde noen stor rolle i verden. Aniles ble

overskygget av Selinas lys og godhet, men mørket fortalte at dersom hun ville forsvinne fra

jorden en natt ville alle se at hun også var en viktig del av verden. Aniles gjorde som Mørket sa

og forsvant fra himmelen en natt etter at Selina hadde reist til Syndenes rike. Mens Mørket lå

over hele verden sa han til Aniles at hun måtte reise og lage et barn med Selina. Aniles reiste til

Syndenes rike, og sammen med Selina skapte hun barnet Ihrius, som ble unnfanget i Syndenes

rike. Mens Selina unnfanget Ihrius og ble hans mor reiste Aniles tilbake til verden og skapte et

barn med Farakash, Orks søster og sorte motstykke, Urka. Urka skapte den åttende

orkestammen, Sortorkene.

 

Fødselen som unnfanget Ihrius i Syndenes rike bandt Selina til Syndenes rike så hun ikke kunne

reise derfra. Dette brakte en evig natt der kun Aniles’ lys lyste over verden. I løpet av denne

evige natt kom Ihrius til verden fra Syndenes rike og besøkte sin mor Aniles og ba henne om å

fri Selina fra fangenskapet i Syndenes rike, men Aniles’ nektet og fortalte Ihrius at hans mor

hadde brakt de vilske orkene til verden for å utslette Aniles’ datter Urka og hennes sorte orker.

Aniles ba Urka om å utslette de 7 andre orkestammene. Ihrius så at krigen som raste gikk hardt

utover begge sider og at de andre syv stammene var langt flere enn sortorkene. Da sortorkene led

et stort tap mot de andre stammene ledet av Farakash trakk de seg ned under bakken, og Urka

forbannet sin mor Aniles. Urka fortalte Ihrius om Aniles løgner og Ihrius forbannet Aniles og

reiste til Syndenes rike for å befri Selina. Han laget ett barn med Selina i syndenes rike, Phelik,

og satte han til å for alltid vokte Syndenes rike. Han opprettet en lenke mellom Phelik og Selina

som sørget for at Selina ikke var bundet til Syndenes rike så lenge Phelik voktet over det, men

dersom Phelik noensinne skulle unnslippe fangenskapet i Syndenes rike skulle Selinas sjel bli

forvist til Syndenes rike og brent i Syndens Arr. Da Selina vendte tilbake til verden endte hun

den evige natten, og der sortorkene rømte under jorden beordret Farakash orkene til å bygge en

by og forsegle inngangen til hulen.

 

Etter at byen Orkash var bygget, til minne om Orkash Orksson som ble drept i slaget mot

sortorkene, fikk Ihrius og Selina enda en sønn, Muriel. Muriel ble unnfanget en natt da Mørket

herjet jorden og alt var svart, og Mørket hentet Muriel natten han ble født og brakte han til

Gudenes rike. Muriel vokste opp med Mørket og ble lært om mørket og dets egenskaper og

fordeler. Da Muriel vendte tilbake korrupterte han sine brødre Ihrius og Phelik med sin lære om

mørket. Etter dette ønsket ikke Selina å ha noe med noen av de å gjøre.

 

Ihrius så dumskapen i Farakashs barn og bestemte seg for å skape sin egen rase, og laget med Aniles sønnen Seali. Seali var den førstefødte blant alvene og hans etterkommere. Seali så ingen glede i det kalde, harde og dystre fjellet og flyttet inn i de nye skogene som spredte seg i verden. Her skapte hun seg en egen rase til å følge seg, Sealiene. Selina så de var fagre og kloke og hun ga de magien i sjelen.

 

Farakash så hva Selina gjorde med Seali og hans folk, og forbannet henne. Farakash brakte

orkene sine til Selina og krevde at hun gjorde det samme med dem, og da hun nektet endte hun

og Farakash i en strid som førte til Selinas død. Hennes kropp fortsatte sin endeløse reise over himmelen, men Selinas sjel reiste til Syndenes rike. Farakash døde av skadene han pådro seg, men orkene falt til kne når han døde, og Farakashs sjel ble hentet av Døden til Gudenes rike og opphøyet iblant de. Sealiene så hva orkene gjorde og falt på kne og ba om at det samme skulle skje med Selina, og Døden hentet og hennes sjel og brakte den til Gudenes rike. Ihrius så hva som hendte med Selina og Farakash, og reiste til Syndenes Rike og snakket med sin bror Phelik, og sammen konfronterte de Døden, og Døden lot de slippe inn i Gudenes Rike og leve der.

 

I Gudenes Rike fikk Ihrius og Selina en tredje sønn, Sartimeril. Sartimeril ble sendt til verden

ridende på en kule av ild. Kulen landet i verden, og skapte et enormt krater, og åpnet en

passasje til underverdenen. Sartimerils komme skaket ved verdens fundamenter og rystet hele

skapelsen. Sartimeril så på verdens skapelser og så at de var vilske og usiviliserte. Sartimeril reiste

til alvene og så deres magi, bortkastet på vilske vesener som levde halve livet i trærne. Han

fortalte alvene om fordelene ved verden utenfor skogen, og lærte de om naturen og naturens

egenskaper, selv utenfor skogen. Sartimeril fikk mange tilhengere, og han brakte med seg disse

ut av skogen, og han lærte de hvordan å trekke magien ut av lyset som skinte på dem, enten det

var Selinas eller Aniles’. Alvene vokste fort og spredte seg utover hele verden. Sartimeril fikk en

sønn, Amaliel, med en alvekvinne, og denne sønnen var lys og overjordisk fager. Han fortalte

om Selinas utvalgte folk, og tok krav på tittelen som Selinas utvalgte. Mange av alvene fulgte

han, og Sartimeril med dem. De kalte seg Selinali, og disse bosatte seg i det store åpne landet

sør for Rakash. Disse lærte seg å bruke Selinas krefter, og forkastet Aniles’ krefter som blasfemi.

 

 

Blant Sealiene var det fortsatt de som utnyttet Aniles’ krefter, og etter en stund i skjul ble disse

oppdaget og Selinaliene begynte å jakte på de. Blant tilbederne trådte en frem og utmerket seg, og kalte seg Lagos. Han samlet alle tilbederne til en gruppe, og begynte å forsvare seg mot Selinaliene. Styrken Lagos viste i kampen mot Selinaliene gjorde at mange konverterte, og antallet var fort likt. Lagos og hans tilbedere befolket fort hele den østlige delen av alveriket. Selinaliene reiste en hær og gikk til krig mot Lagos’ tilbedere, og et stort slag stod rundt Sartimerils Rike. I sammenstøtet mellom de 2 store alvehærene ble en kraft skapt, Falio, naturens guddom, og der alvenes blod traff jorden, sørget Falio for at ville skoger vokste frem. Dette ble grensen mellom de 2 nye rikene. Selinaliene så at de var nære og bli beseiret, og spurte orkene om hjelp, men Lagos’ tilbedere kom de i forkjøpet, og orkene gikk mot Amaliels folk. Selinaliene ble nærmest beseiret, men sortorkene kom de til unnsetning, og sammen la sortorkene og Selinaliene Orkash i ruiner, og besiret Lagos og hans tilbedere.

 

Orkehøvdingen Borkkk samlet en hær med alle orkestammene, og knuste Selinaliene og sortorkene, og brant deretter ned all skog innenfor Rakashs grenser og brakte død og fordervelse til alle sealier og sortorker på Rakashs grunn. Da orkene hadde beseiret alle innenfor Rakashs grenser knuste de Sealiene, og drepte alle som vandret på jordens overflate, blant dem Seali, og de røvet hans datter, Alimia, og med henne fikk Borkkk sønnen Birk.

 

Midnatt, verdens ende og den nye verden.

Gudene så hva som hendte, og så at noe måtte gjøres. Farakash steg ned til jorden, og fylte den

med sine tårer nok en gang, og alt levende, så vel som dødt, ble liggende under havet. Opp av

havet steg folkene atter en gang, og orkene grunnla Orkash på nytt. I nord skapte gudene en ny

rase, menneskene, og disse skulle ha gudenes velsignelse, og disse skulle mestre alt, og holde

freden i verden. Med dette markerte gudene enden på det første Verdensdøgnet.